Søk i bloggen

Oversett bloggen

Kontakt oss










08.jan.2012 16:28

Hei!

Jeg får en del spørsmål om hvor del 1-30 av historien Complicated Love er blitt av. 

Jeg finner de i arkivet her på blogg.no, men ikke på selve bloggen, så derfor har jeg laget en ny blogg (JBswagger) Der jeg har lagt ut alle delene.

 

-Amalie




Kommenter her

0 Kommentarer

01.jan.2012 21:44

SORRY FOR AT DENNE DELEN KOMMER LITT SENT, MAMMA SKULLE HA MEG TIL Å SE "INGEN GRENSER" PÅ TV, AV EN ELLER ANNEN RAR GRUNN...


Du så deg rundt, og fikk øye på en kjekk gutt som nærmest hang over bartrenderen. "en shot til!" Hørte du han si. Du satte deg ned ved siden av han, og fikk et par shotter du også. "så du er?" Spurte du, og vridde deg mot fyren som satt ved siden av deg. "DittNavn?!" ropte han forskrekket, og du ble like overassket som han. "JUSTIN?!" ropte du, og klarte såvidt å holde deg oppe.


 

"Hvor har du vært?!" utbrøt han, og kastet ut armene. Det kriblet i magen og det føltes som om du ble født på nytt. Det var nesten umulig å beskrive hvor mye du hadde savnet han! Du kastet deg over ham, og holdt hardt rundt ham. Det føltes så godt å endelig være nær noen du faktisk kjente. Det var så mye du ville si, så mye du ville gjøre, så mye du ville forklare. Du angret utrolig mye på det du hadde gjort, og først nå gikk det inn på deg..At det var feil det du hadde gjort.

 

"Kom, vi drar hjem til meg!" Hvisket du fort, og dro han med deg ut av cluben. Hånden hans var varm og myk, og passet perfekt mellom fingrene dine. Hjertet ditt banket fort, og alt føltes bare helt PERFEKT! For første gang på lenge, følte du lykke. 

 

Du våknet neste dag av en forferdelig hodepine. Du åpnet øynene, og hylte så høyt du aldri hadde hylt før. Du visste ikke hvor du skulle gjøre av deg, så du datt ned på gulvet. Du hadde laget utrolig mye bråk, så den andre personen som lå i sengen våknet selvfølgelig, hvem det nå enn var som lå der. Du så ned på deg selv, og merket at du faktisk bare var i undertøyet. "Hey, hva skjer?" Hørte du en stemme si. Du reiste deg fort opp, og så forskrekket på personen som satt i sengen din

 

"JUSTIN?!" Ropte du overasket, og dro til deg dynen og holdt den foran deg. "HVA FAEN SKJER?" Fortsatte du, og tok et par skritt tilbake. Du orket ikke tanken på hva som hadde skjedd, og du ville ikke vite det heller.

"wow" Mumlet han, og så ned. Hva sa han det for?

"Hva?" Spurte du irritert, og satte deg ned i sengen igjen.

"Ingenting, jeg bare trodde--" 

"Trodde du hva?!" Sa du sint. Hvorfor oppførte du deg egentlig slik? Du var jo glad for at han var her. Du hadde jo savnet han. Du elsket han jo. Det måtte være hodepinen som gikk inn på deg..

"Bare glem det!" Sa han, og virket litt irritert. Oh no...Nå hadde du rotet det til. Igjen!

"Justin, sorry" Mumlet du, og så på han. For første gang på lenge.



Flashback:

"Justin, det er noe jeg må si deg.." Sa du, og tenkte fortsatt på fremtiden. "Hva er det?" Spurte han like glad som alltid. Du kom til å ødelegge alt sammen ved å bare si 3 enkle ord. Hvorfor måtte du gjøre det? Du hatet foreldrene dine, de hadde ødelagt ALT sammen!


"Jeg..skal flytte" Stammet du, og så på han. Han sa ingenting. Han var helt stille. Ååh, hva hadde du gjort?! Justin så lenge på deg før han lente seg mot deg, og kysset deg lenge. Wow, det hadde du ikke forventet. Du knep sammen munnen, og sprang tilbake til bilen. Du klarte ikke mer, det kom bare til å bli verre. Du satte deg inn i bilen igjen, og så på Justin som stod helt fortumlet igjen på skolegården. Du vinket forsiktig, og han vinket tilbake. "Farvel, Justin" hvisket du stille, og lente hodet mot bilruten..

"Aner du hvor lenge jeg har letet etter deg?" Sa Justin plutselig, og avbrøt tankene dine. Du tenkte tilbake på siste skoledag i 7. når du flyttet til Florida. 

"Hm, nei?" mumlet du og så ned. 

"Hvorfor dro du?"

"Jeg klarte ikke å være der lengre. Verken i Canada eller i Florida." Sa du, og så tomt ut i luften. 

"Aldri forlat meg flere ganger! Aner du hvor hardt livet mitt er uten deg? Det er som en himmel uten stjerner" sa han, og så på deg. Så det var sant da? At han virkelig elsket deg..? 

"Bare hvis du lover å aldri forlate MEG!" Sa du lurt, og smilte til han. 

"Gift deg med meg!" Sa han fort, og holdt hånden din. Du så ned på hendene deres, og opp på han igjen. Ville han virkelig gifte seg med deg? Wow, du visste ikke helt hva du skulle si. Du visste ikke om du var helt klar for ekteskap etter alt det dere hadde vært gjennom.

"Jeg klarer ikke å leve videre uten deg!" Fortsatte han og så på deg. Aaaw, så søtt! Du klarte ikke å si nei til han.

"Ja. Ja, såklart!" Sa du søtt, og smilte. 

"Jeg elsker deg" Sa Justin stille, og puttet en nydelig ring på fingeren din.

"Jeg elsker deg også" Smilte du, og lente deg over han.


TADDAAAAAAAA! Ble litt teit slutt, men det får bare bli sånn. Satser på at neste historie blir MYE bedre!

Nå er historien endelig ferdig. Ja, jeg vet at denne delen egentlig skulle ha kommet i går, men jeg klarte jo selvfølgelig å bli syk på selveste nyttårsaften! Så jeg lå i senga hele dagen, og jeg våknet ikke før halv 3 i dag..blææh. Uansett, NINA kommer til å skrive den neste historien, så stay tuned! Vet ikke når hun begynner med den, blir nok snart..

 

GODT NYTTÅR FOLKENS!! Håper dere får en fin start på 2012 og hele pakka. Dere kan lese hele COMPLICATED LOVE på www.JBswagger.blogg.no !

-Amalie




Kommenter her

3 Kommentarer

29.des.2011 14:57

Hva har egentlig hun å gjøre i mitt liv nå? Absolutt ingenting! Hun skulle for all del ikke komme tilbake og tro at det bare var å komme med en unnskyldning nå. Jeg skulle komme meg over henne, uten at det skulle gå ut over karrieren min. 


"Yo mann!" Ropte Ryan i det han kom inn døren...og så meg. "Hva skjer?" spurte han, og så på meg med store øyne.
"Ikke no'" sa jeg småfrekt, og glefset i meg resten av burgeren.
"du, Jeg har et brev til deg" Sa han og rakte en liten konvolutt mot meg. " den er fra DittNavn!" sa han kjapt. END

*2 år senere*

Tilbake til ditt synspunkt:

"wooah, du har fine øyner!" Sa du, og pekte varsomt mot en gutt som satt ved siden av deg i baren. "Fjern deg, hore!" ropte han tilbake, og dyttet deg bort fra ham. "jadajada, chill!" mumlet du og sjanglet videre. Okei, du visste bokstavlig talt ikke hvem du var lengre. Du hadde ødelagt livet ditt, og det var ikke akkurat noe å leve for. Hverdagene dine gikk ut på fester, alkohol, gutter og sex. Hva ellers, liksom? Du bodde i en slags hybel i LA sammen med Amber, Lily og Britney - de eneste "vennene" dine.

Du så deg rundt, og fikk øye på en kjekk gutt som nærmest hang over bartrenderen. "en shot til!" Hørte du han si. Du satte deg ned ved siden av han, og fikk et par shotter du også. "så du er?" Spurte du, og vridde deg mot fyren som satt ved siden av deg. "DittNavn?!" ropte han forskrekket, og du ble like overassket som han. "JUSTIN?!" roptedu, og klarte såvidt å holde deg oppe.




Kommenter her

7 Kommentarer

26.des.2011 21:14

"Come on! Let's partey, bitcheeees!!" ropte Amber, og lukket opp døren til en fullstappet club. "Vent!" Ropte Britney like før dere gikk inn. Alle sammen så forskrekket på henne. Hun myset bort på deg, og du ble vanvittig nervøs. Pulsen din steg, og hjertet ditt dunket fortere. Du skjønte at hun kom til å si noe om deg, men du visste ikke hva. "kom igjen, vi har ikke hele dagen på oss!" klaget Lily. "DittNavn.." begynte hun. Hva i huleste skulle hun si?!


"Er ikke du kjæresten til Justin BIEBER?" Spurte hun, og la hånden foran munnen sin. Whoot?! Hvordan visste hun det? Eller..var dere i det hele tatt sammen? Ingen av dere hadde jo spurt den andre, men likevel..så var dere jo på en måte sammen.

"Ehh..." begynte du usikkert, men hellet ditt kom tilbake. Du ble avbrytt av at en stor gjeng brøt opp døren, og stormet ut. Det var mørkt, så du fikk ikke med deg noe som helst av det som skjedde, og du ble stående helt i ro. 

"Kommer du eller?" Spurte Amber, og snudde seg mot deg og smilte lurt. Du smilte stort tilbake, og løp etter dem.

 

*Justins synspunkt*

"Ehm..Justin? Jeg kommer bortover i morgen!" Sa Ryan nervøst til meg i telefonen. DittNavn hadde vært borte i en hel uke nå, og hun hadde ikke sagt ifra hvor hun dro. Det var som om hun var sporløst forsvunnet. Jeg hadde jo ikke gjort noe galt, hadde jeg vel? Nei, så hvorfor dro hun?

"Yup..Hørt noe fra DittNavn?" Spurte jeg trist, og fiklet med skjorta. 

"Det var det ja...Jeg må gå nå, vi snakkes!" Sa han fort, og la på før jeg fikk sagt noe mer. Virket ikke akkurat som om han brydde seg. Uansett, hvis DittNavn bare skulle dra fra meg på den måten, så får hun gjøre det. Jeg bryr meg ikke. Jo, det gjør jeg..Jeg mener, selvfølgelig gjør jeg det. Jeg elsker henne, og jeg trodde hun følte det samme for meg..Men der tok jeg visst grundig feil! Hun var akkurat som alle andre. Hvor dum var jeg? Selvfølgelig var hun slik.. Akkurat som alle de andre, ute etter berømmelse og penger. Åååh, hvordan kunne jeg la meg selv lure? Jeg åpnet meg for mye, fikk ekte følelser og trodde på alt sammen. Hun hadde spilt hele tiden. 

Hva har egentlig hun å gjøre i mitt liv nå? Absolutt ingenting! Hun skulle for all del ikke komme tilbake og tro at det bare var å komme med en unnskyldning nå. Jeg skulle komme meg over henne, uten at det skulle gå ut over karrieren min. 

Sorry for kort del, kommer mere i morgen! :)




Kommenter her

4 Kommentarer

24.des.2011 11:21

Det var nå du hadde sjansen. Du måtte gjøre det før det ble forsent. Før du ødelegger alt sammen. Du skulle reise bort. Langt, langt bort. Ikke fortelle til noen hvor du skulle dra. Du skulle starte livet på nytt, med blanke ark. Kanskje du ville se annerledes på ting, og komme tilbake? Vel, det får tiden vise. Alt du trengte nå, var å komme deg bort fra Justin.




Du fant frem et ark og penn, og satte deg ned på gulvet.

"Justin..jeg vet at dette kanskje er feil måte å gjøre det på, men det er nødt til å bli slik. Jeg vet jeg har gjort mye galt, og jeg har gjort ting jeg rett og slett ikke er stolt over. Jeg forventer ikke at du skal tilgi meg, eller noensinne komme etter meg. Men du må vite at jeg er utrolig lei meg.

Du aner sikkert ikke hva som skjer rundt deg, og det vet heller ikke jeg. Men jeg regner med at Chaz og Ryan har fortalt deg sannheten. Noe skjedde mellom meg og Christian den kvelden. Noe som desverre fikk store konsekvenser. Jeg vet at du hater tanken på abort, men det er det valget jeg har tatt!
Når du leser dette, håper jeg at du vil innse en ting..Jeg elsker deg, og jeg kommer alltid til å gjøre det. Jeg vil aldri glemme deg, og du kommer til å være i hjertet mitt for alltid.
Ikke bli sur på meg, jeg gjør dette for vårt eget beste.

Yours forever<3"

Du leste gjennom det du hadde skrevet, millioner av ganger før du tilslutt brettet sammen arket, og la det i en konvolutt. På utsiden skrev du 'My boy<3' og kysset på det, slik at et merke fra lipglossen ble igjen. Du pakket sammen alle de viktigste tingene dine, og hev det opp i veska di. Du pustet dypt ut, før du gikk ned til Ryan. "Gir du dette til Justin?" hvisket du til han og ga han konvolutten i smug. "Drar du?" spurte han oppgitt, og så trist bortover på Justin som satt i sofaen og gamet cod med Chaz. Du nikket, og så ned. "Jeg kommer til å savne deg!" Sa han, og klemte deg hardt. "kommer til å savne deg også, bro!" Sa du, og så bort på Justin du óg. Hvordan kunne du gjøre noe slikt mot han?

Du sprang opp trappen, lempet vesken over skuldra og snek deg ut bakdøren til huset. Egentlig, så føltes det ganske deilig å være fri. Du kunne gjøre hva du ville nå. Ingen bestemte over deg, og ingen som fortalte deg hva du gjorde galt. Du var fri til å gjøre hva du enn ville! Og du måtte innrømme, det var den beste følelsen noensinne!
Du var kommet ned til togstasjonen, og så rundt deg. "Where to go?" mumlet du oppgitt for deg selv, og gikk inn på et random tog. De fleste setene var opptatt, men du klarte å finne en ledig to-seter til slutt.

"Unnskyld, unge frøken. Kan jeg få sitte her?" Spurte en middelaldrene dame sukkersøtt. "Hah, nei?! Tror du jeg vil sitte ved en gammel, inntørket sviske? Spar meg! Sett deg heller ved den ekle pedoen der borte, du besta!" Snerret du og la vesken din ned på det ledige setet ved siden av deg. Wow, sa du akkurat det? Vel, det føltes ihvertfall utrolig godt ut! Toget begynte å kjøre, uten at du visste i hvilken retning det kjørte, eller hvor det førte til. Det eneste du var bombesikker på, var at du ville bort fra Canada.

Du må ha sovnet, for plutselig våknet du brått av at toget stoppet. Mange gikk av toget, mens noen nye kom inn. Du så tre jenter kom inn, og satte seg bak deg. De hvisket utrolig mye, og det irriterte livet ut av deg. Du ante ikke hvorfor, du bare hatet det. "Hei, hvor skal du hen?" spurte den ene jenta, og satte seg ned ved siden av deg. "Aner ikke" sa du brydd, og så ut av vinduet. Jentene var omentrent like gamle som deg, og var ganske så oversminket og lettkledd.


"Bli med oss'a!" Sa en av de andre jentene som satt i setet bak deg. "Hvis du tørr da" la hun andre til svakt. "Hvor skal dere da?" Spurte, og prøvde å få det til å se ut som om du ikke var interessert. Egentlig var du helt gira. Det var jo ikke så vanskelig å starte helt på nytt, og få seg nye venner?


"Vi? Hah, hvor ser det ut som vi skal?" Sa hun som satt ved siden av deg, og pekte på klærne sine. "Til kina?" Sa du ironisk og himlet med øynene. "Fest, daah!" Sa alle tre jentene i kor, lol. Vel, hvis dette var noen party-bitches, så skulle du ihvertfall ikke dra med dem noe sted. Men på den andre siden....hva ellers skulle du gjøre resten av livet ditt? Det var jo ødelagt uansett.."I'm in!" Sa du, og så på dem. "Great! Første stopp, Las Vegas!" ropte hun ene, og drakk fra en flaske sprit hun holdt i hånden. "Fuck my life" mumlet du stille, og så ned på magen din. Så var det babyen, da..Hva i huleste skulle du gjøre med den?

"Samma det, hun heter Lily, det er Britney og jeg er Amber!" Sa jenta som satt ved siden av deg, som tydligvis het Amber. "DittNavn" Sa du fort, og ga dem et svakt smil.

Dere gikk av toget, og vandret bort mot et lite, snålt motell. "Først må vi..fikse litt på deg!" Sa Amber, og tok deg med inn på et rom. Wow, de var jo faktisk ganske snill! Ihvertfall Amber. "Sånn! Nå kan vi dra!" Sa hun fornøyd, etter hun hadde..Ja, du visste faktisk ikke helt hva hun hadde gjort med deg, men du så MYE bedre ut!

"Come on! Let's partey, bitcheeees!!" ropte Amber, og lukket opp døren til en fullstappet club. "Vent!" Ropte Britney like før dere gikk inn. Alle sammen så forskrekket på henne. Hun myset bort på deg, og du ble vanvittig nervøs. Pulsen din steg, og hjertet ditt dunket fortere. Du skjønte at hun kom til å si noe om deg, men du visste ikke hva. "kom igjen, vi har ikke hele dagen på oss!" klaget Lily. "DittNavn.." begynte hun. Hva i huleste skulle hun si?!

Håper dere alle får en fin jul, og mange flotte gaver!!<3 kommer kanskje en del til i dag, men er ikke helt sikker..uansett, GOD JUL!




Kommenter her

4 Kommentarer

22.des.2011 15:34

"Okei, jeg går bare rett på sak...." Sa han fort, og så ganske nervøs ut. "Er du gravid?" Spurte han, og så deg i øynene. Du nikket stille, og ordnet to vannglass. "...med Justin?" spurte han, fortsatt like alvorlig. "Nei, det kan jeg ikke være..Men ikke si noe til han! Lover du?" sá du. "Jada, du kan stole på meg. Jeg skal ikke fortelle at du er gravid til noen! Trust me!" Sa han, og ga deg en stor klem. "ER DU GRAVID?!" Ropte Chaz, og spyttet ut alt vannet han holdt på å drikke.




Du snudde deg brått, og så på Chaz. "Chaz? Hva med ordet 'Alene' er det du ikke skjønner?" Spurte du og la armene i kryss. "Huh? Jeg skulle bare ha litt vann!" Sa han unnskyldende, og snudde seg fort for å gå tilbake til stuen igjen. "Stopp en halv! Du må holde stilt om dette, ok?" Sa du strengt, og snudde deg mot Ryan. "Og du..Hvordan fant du det ut?" Spurte du, og satte deg ned på en stol. "Jeg fant denne på badet" Sa han forsiktig, og tok frem den positive graviditetstesten. Du sukket, og så på dem. "Og dere holder stilt om dette!" Sa du og drakk opp vannet. "Holde stilt om hva?" Sa Justin som kom gående inn på kjøkkenet. "Ingenting!" pep du fort. Han løftet det ene øyenbrynet og så skeptisk på deg. "Uansett, du gikk glipp av tidenes mest spennende kamp! Du skulle sett det!" Sa han, og guttene bablet videre om ishockey. Fjoof, det var nære på! Du gikk opp på rommet ditt igjen, og så ut i luften på alt støvet som surret omkring. Du måtte jo fortelle det til han, en eller annen dag.

Kanskje det var best om du bare holdt deg unna Justin for en stund.. Helt siden du møtte han, hadde jo alt sammen gått galt. Du la deg ned på sengen, og strøk hånden gjennom det lange håret ditt. Hvorfor måtte livet ditt være så komplisert? Og hva skulle du liksom gjøre med barnet i magen din? Hvem var faren? Christian? Hva kommer Justin til å si? Alle tankene bygget seg opp i det lille hodet ditt. De var som små larver som ville utløses og bli fri. Fly ut, og utforske hva som var utenfor.

Det var nå du hadde sjansen. Du måtte gjøre det før det ble forsent. Før du ødelegger alt sammen. Du skulle reise bort. Langt, langt bort. Ikke fortelle til noen hvor du skulle dra. Du skulle starte livet på nytt, med blanke ark. Kanskje du ville se annerledes på ting, og komme tilbake? Vel, det får tiden vise. Alt du trengte nå, var å komme deg bort fra Justin.

Huff, blir litt lite historie nå i julen. Har sykt masse å gjøre, og er enda ikke ferdig me julegavehandelen.

TUSEN TUSEN TAKK FOR DE SØTE KOMMENTARENE DERES!<3 elsker dere!




Kommenter her

3 Kommentarer

20.des.2011 14:02

"Jaja, kom! Vi må få deg med hjem, du ser ikke ut!" Sa jeg, og hjalp henne opp. "Drakk du mye, eller?" Spurte jeg, siden jeg merket hun ikke klarte å stå helt på føttene. "Hm? Neiiiiii, jeg var sammen med ponnier, jeg!" Sa hun og lo. Okei, hun var definitivt full..Som vil si at hun faktisk var bevisstløs, men hvordan havnet hun midt i gressengen, og hvorfor så hun slik ut? Og hvor ble det egentlig av Christian? END


Tilbake til ditt synspunkt, 7 dager senere og tilbake i Canada igjen:

"DittNavn, kommer du snart?" Kunne du høre Justin rope utenfor badet. Du knep sammen magen, og bet i leppene dine. Du kastet deg over doet, og kastet opp. Du hadde kastet opp hele dagen, og du ante virkelig ikke hva som feilet deg. Du hadde aldri hatt slike smerter før. "Går det bra med deg?" SPurte han, men du svarte ikke. Du lente hendene på benken, og så inn i speilet. Hvem var den jenta? Du førte hendene dine sakte ned mot magen din, og holdt rundt den. Du stilte deg sidelengs, og studerte den nøye. Hva skjedde egentlig den kvelden på stranden? Du tenkte nøye gjennom hva som skjedde, men du husket ikke stort mye. Kanskje Justin visste noe? Eller..kanskje du ikke burde blande han inn i dette?

 

"Hva tok så lang tid?" spurte han i det du kom ut av badet.

"Du, Justin..Jeg tror heller jeg blir hjemme. Er ikke helt ferdig me naturfagsleksene og sånt. Dessuten, så er jeg ikke så begeistret for ishockey." Sa du stille, og gikk inn på rommet hans. 

"Åja, javel.." Sa han litt skuffet. 

"Du kan jo bare ringe Ryan eller Chaz?" Spurte du. Du hatet å se han skuffet eller lei seg.

Du fant frem lommeboken din og vesken din, i det du hørte Justins bil kjørte avgårde. Du tok bussen til senteret, og gikk inn på apoteket.

 

Du kikket deg litt rundt, før fant akkurat det du lette etter. Du gikk til kassen for å betale, utrolig nok. Damen i kassen så rart på deg, og spurte om du ikke var litt for ung? "Det er til mamma!" løy du, og dro fort hjem igjen.

Du var såvidt kommet inn døren, før du måtte springe opp på badet for å spy igjen. "Okei, bare la oss få dette overstått." Sa du til deg selv, og tok frem graviditetstesten fra posen.

 

 "Hei, vennen! Ferdig med leksene?" sa Justin som kom inn døren med Ryan og Chaz etter seg. Du lå på sofaen med en boks is, og teppet surret rundt deg, mens du så på en film. "Mhm" mumlet du stille. "Er det noe i veien?" Spurte han, og satte seg ned ved deg. "Neida, er bare litt sliten!" Sa du og prøvde å få frem et lite smil. "Jeg skal bare på do, jeg!" Sa Ryan, og forsvant opp trappen. "Har du tenkt å spise opp resten av den isen? Nei, så flott! Da tar jeg den, takk!" Sa Chaz, og tok fra deg isen du holdt på fanget. "Hey, jeg skulle faktisk spise det der!" Ropte du, og slo til han.

"Ehm, DittNavn..Kan jeg få prate litt med deg? Alene." Sa Ryan alvorlig da han var kommet ned igjen. "Jada, sure!" Sa du, og gikk ut på kjøkkenet. "Okei, jeg går bare rett på sak...." Sa han fort, og så ganske nervøs ut. "Er du gravid?" Spurte han, og så deg i øynene. Du nikket stille, og ordnet to vannglass. "...med Justin?" spurte han, fortsatt like alvorlig. "Nei, det kan jeg ikke være..Men ikke si noe til han! Lover du?" sá du. "Jada, du kan stole på meg. Jeg skal ikke fortelle at du er gravid til noen! Trust me!" Sa han, og ga deg en stor klem. "ER DU GRAVID?!" Ropte Chaz, og spyttet ut alt vannet han holdt på å drikke.

image




Kommenter her

6 Kommentarer

20.des.2011 12:00

"Men jeg må nesten gå nå, så blir hun ikke redd!" Sa jeg uskyldig, og blunket. Jeg lukket døren forsiktig, og gikk tilbake til stranden.


(Fortsatt Justin's synspunkt)

Folk danset og hoppet over hele stranden, men jeg kunne ikke finne henne. Hvor var hun? Jeg gikk bort til bålet, og spurte om noen hadde sett henne. "Ja, hun stakk av med Christian eller no'!" Sa Sonya, og var litt sånn careface. "Christian?" Spurte jeg skuffet. Hun nikket, og tok opp en flaske og drakk. Kjente jeg Christian rett, så elsket han fester..Og han hadde et lite problem når det kom til alkohol. Når han først begynner å drikke, klarer han ikke å stoppe. Det ville altså si at han mest sannsynlig var full, og hvem vet hva han kunne gjøre med DittNavn i den tilstanden? Jeg gikk bortover stranden, mens jeg prøvde å ringe henne.

"Hallo?" Sa jeg, i det jeg endelig fikk svar. Bakgrunnen var støyete, men jeg kunne høre at Christian bablet masse tull, og DittNavn lo. Jeg må faktisk innrømme at jeg ble litt sjalu. Hun pleide aldri å le slik når hun var sammen med meg, liksom..

"DittNavn? Hvor er du?" Spurte jeg, og prøvde å få kontakt med henne. 

"Justin?" spurte hun, og det ble stille. 

"Hvor er du?" Spurte jeg enda en gang, men tror du det var nyttig? Nei..

"Je--jeg liker---burger" Sa hun stammende og full av latter. Hadde hun drukket hun også? Jaja, hvis det var slik hun skulle være, så måtte jeg jo bare gjøre det.

Etter mange timer fikk jeg telefonen hennes sporet opp, og fant henne liggende bevisstløs mellom gressstråene. Håret hennes var bustete, og for å være helt ærlig....så så hun ut som et fugleskremsel der hun lå. Jeg sprang bort til henne, og prøvde å vekke henne. Hva hadde skjedd? Alt var min feil, hadde jeg ikke dratt hjem for å hente den dumme mobilen, så hadde ikke dette hendt. Hva som enn hadde skjedd. 
Jeg ristet i henne, og la øret mitt ved munnen hennes for å høre om hun pustet. "Bøø!" hvisket hun plutselig, og jeg hoppet bak. "Har du vært våken hele tiden?" Ropte jeg forksrekket og irritert. "Ja mann!" sa hun, akkurat som hun pleide. "Jaja, kom! Vi må få deg med hjem, du ser ikke ut!" Sa jeg, og hjalp henne opp. "Drakk du mye, eller?" Spurte jeg, siden jeg merket hun ikke klarte å stå helt på føttene. "Hm? Neiiiiii, jeg var sammen med ponnier, jeg!" Sa hun og lo. Okei, hun var definitivt full..Som vil si at hun faktisk var bevisstløs, men hvordan havnet hun midt i gressengen, og hvorfor så hun slik ut? Og hvor ble det egentlig av Christian? END



Meeer? :)




Kommenter her

2 Kommentarer

18.des.2011 21:53

"Hvor er vi?" spurte du, og datt sammen på gresset. "Vi er i Charlie's sjokoladefabrikk!" Svarte han, og spiste litt av gresset. "Okei, det smakte definitivt mye bedre i filmen!" sa han fort, og spyttet det ut. Du begynte å le, og klarte ikke å stoppe. "Chris, hva holder du på med?" Spurte du sløvt, i det han satt seg oppå deg, og holdt armene dine fast til bakken.



 

*Justins synspunkt*

DittNavn rakte meg noe drikke, men siden jeg måtte holde meg unna alkohol sa jeg nei. Hvem vet hva som kan skje om jeg drikker meg full? Orker ikke tenke tanken en gang!  "Vet du hva? Jeg tror jeg glemte telefonen min hjemme hos deg! Jeg springer bare tilbake og henter den, jeg!" Sa jeg, og reiste meg. Jo mindre jeg var her, jo mindre fristet ble jeg. "Okei, ikke gå deg vill da!" Lo hun, og kysset meg på kinnet. "Neida, straks tilbake!" Sa jeg, og gikk bort fra stranden.

 

"Hey, Justin!" hørte jeg noen rope bak meg. Jeg snudde meg fort, og så en jente komme springende bak meg. "Du burde holde deg unna DittNavn!" Sa hun fort, og andpusten. Hun hadde nok drukket, garantert. "Hvorfor?" Spurte jeg sikkert og bestemt, og la armene i kryss. "Du vet vel hva hun gjorde mot meg?" Spurte hun, og kom nærmere. "Ja" Svarte jeg fort, men egentlig visste jeg ikke hva hun hadde gjort. Jeg ville helst ikke vite det heller. "Og likevel tar du sjansen på henne?" Spurte hun overasket. "Ja"  Sa jeg bestemt, og fortsatte å gå. "Jaja, ikke si jeg aldri advarte deg!" Ropte hun bak meg. Hva skulle det bety? 

 

Jeg lukket opp døren, og slo på lyset. Der sto foreldrene til DittNavn, med armene i kryss og et bekymret blikk. "Hvor er DittNavn?" Spurte faren hennes, og så alvorlig på meg. Hva skulle jeg si? "Eh, hun er ute!" Sa jeg fort, og så etter telefonen min. "Og hva gjør dere ute?" Spurte moren, og ga meg telefonen som lå på bordet. "Vi telter!" Sa jeg fort, og lyste opp. "Oi, det var noe nytt! Visste ikke at hun likte å sove i telt? Du er en flott kar, Justin!" Sa hun, og ga deg en klem fra siden. "Hehe, ja jeg er vel det" Sa jeg sakte, og smilte usikkert. "Men jeg må nesten gå nå, så blir hun ikke redd!" Sa jeg uskyldig, og blunket. Jeg lukket døren forsiktig, og gikk tilbake til stranden.



 Sorry for utrolig kort og kjedelig del, men har mange ting å ordne




Kommenter her

4 Kommentarer

17.des.2011 23:51

"Okei, jeg spør Justin! Nødt eller sannhet?" Spurte Brad, og alle sammen vendte blikket sitt mot Justin. Han nølte litt, før han svarte sannhet.

"Hvorfor slo du opp med Victoria?" Spurte Brad fort, og så på deg. Alles blikk var nå spent mot deg, og det begynte å bli litt ubehagelig, så du så heller inn i bålet. Du hatet når folk tok opp det temaet.



"..jeg hadde ikke følelser for henne" Sa han lavt og fort, men slik at alle kunne høre det. "Okei...hmm, da velger jeg Sonya!" Fortsatte han, og så mot henne. "Nødt!" svarte hun fort, og hevet hodet.
Dere var omkring 50 high-school elever som satt rundt det store bålet på stranden. Kvelden hadde såvidt startet, likevel var noen av cheerleader-jentene allerede fulle. Eller, det vil si, de hadde ihvertfall fått i seg altfor mye alkohol. Musikken dunket i bølgene som slo inn, og vinden bruste lett. Du lå mellom beina til Justin og gumlet i deg potetgull og så inn i bålet. Du hadde virkelig savnet de gamle vennene dine, og ikke minst Florida! En gjeng kom gående mot dere, bærende på mange kasser fulle av forskjellige flasker. De slo seg ned ved bålet de også, og like etterpå gikk flere titalls ølbokser på rundgang rundt bålet. "Skal du ha?" Spurte du Justin, og rakte boksen mot han. "Neida, klarer meg fint uten" Sa han, og smilte. Hvordan kunne han takke nei til noe sånt? Jaja, tenkte du og kvellte i deg halve boksen. "Vet du hva? Jeg tror jeg glemte telefonen min hjemme hos deg! Jeg springer bare tilbake og henter den, jeg!" Sa han, og reiste seg. "Okei, ikke gå deg vill da!" Lo du, og kysset han på kinnet. "Neida, straks tilbake!"

"Hey søta" hørte du noen mumle i øret ditt. Du skvatt, og snudde deg fort for å se hvem det var. Først trodde du det var Justin, men han kunne da umulig være tilbake allerede. Til din forskrekkelse var det Christian du fikk øye på ved siden av deg. "Åh, hei! Er det deg?" sa du overasket. "mhm, hvem ellers?" hvisket han, og lente seg mot deg. Du kjente alkohollukten fra han, og viftet med hånda foran deg. "Chris, er du full?" Spurte du kjapt og dyttet han unna deg. "Neinei, hva får deg til å tro det?" mumlet han, og tok hendene dine. "Du....du lukter stygt!" Sa du fort, og rev hendene dine løs. Du tenkte gjennom hva du nettop hadde sagt, og slo deg selv i pannen. Hvordan kunne du si noe sånt? Skjerpings her..
Musikken dunket høyere, og folk danset som ville hester rundt dere. "Vil du danse?" Spurte han og reiste seg. "Jaja, sure! Blir bare dumt å sitte her som en loner!" sa du, og tok imot hånden hans. Ups, der gjorde du det igjen..speaking before thinking. Hvor ble det egentlig av Justin? Jaja, du hadde mere lyst til å glemme hele livet ditt nå, og heller feste hele natten!

"Au" mumlet du, og stoppet opp med dansingen. Du var fortsatt ganske så edru, og hadde danset i over to timer. "Hva er det?" Spurte Christian, og stoppet dansingen, eller sjanglingen, han også. "Jeg har sykt vondt i føttene, kan vi gå tilbake til bålet?" Sa du høyt tilbake, slik at han kunne høre det gjennom musikken. Han la armen sin over skuldra di, og sjanglet bortover til bålet med deg. Han var garantert full. "Kan ikke du spleise meg med Victoria? Hun er skikkelig hot!" Sa Christian plutselig, og du så på han med store, runde, sjokkerte øyne. "Hun er død, okei? Sånn, nå vet du det!" Sa du fort og irritert. Du reiste deg opp og satte deg ned ved alle ølboksene. Christian kom etter deg, og tok en boks. "Livet suger!" klaget du, og tok en stor slurk. "Jeg vet! Tenk at jeg gikk glipp av den hotte dama!" Sa han. "Okei, Chris..det går an å ha litt respekt for de døde!" Sa du irritert, og drakk opp resten av flaska. "Husker du forrige festen?" Spurte han helt ut av det blå. "Ja? Åssen det?" Han nikket, og satte seg nærmere deg. "Vel, jeg vil gjerne gjenta det som skjedde" Sa han, og før du oppfattet hva han sa, var hans lepper klistret på dine. Det smakte kraftig alkohol, og du ville rive deg unna han, men han holdt rundt kinnene dine. "Okei, Chris. Det der var bare ekkelt!" ropte du med en gang han slapp deg. Du ville få bort den stygge 'opplevelsen', så du hellte i deg det eneste væsken du fant. Nemlig en flaske vodka. Magen din vrengte seg, og før du visste ordet av det, spydde du. Det var ekkelt, men du drakk bare mere og mere. Du klarte ikke å stoppe. "DittNavn, kom!" Sa Christian fort, og dro deg med langs stranden. Dere var begge ganske fulle, og ingen av dere klarte å stå helt på beina. "Jeg elsker deg!" Sa han mens dere vandret bort mot gressengen. "Fy f*en, jeg må spy!" sa du fort, og kastet opp. Ikke fordi Christian sa at han elsket deg, men fordi du rett og slett hadde fått i deg alt for mye alkohol. "Hvor er vi?" spurte du, og datt sammen på gresset. "Vi er i Charlie's sjokoladefabrikk!" Svarte han, og spiste litt av gresset. "Okei, det smakte definitivt mye bedre i filmen!" sa han fort, og spyttet det ut. Du begynte å le, og klarte ikke å stoppe. "Chris, hva holder du på med?" Spurte du sløvt, i det han satt seg oppå deg, og holdt armene dine fast til bakken.

Har vært borte hele dagen, så har ikke fått skrevet noe før nå..så sorry, men nå fikk dere ihvertfall en lang og litt spennende del! :)




Kommenter her

5 Kommentarer

15.des.2011 16:45

"Yo mann, wazzup?" Du fulgte nøye med på samtalen, men det var ikke bestandig like lett når du ikke hørte hva den andre personen sa. 
"Er du helt sikker?" spurte Justin, og sukket. Nå var du virkelig nysgjerrig. 
"Javel, hade" Sa han surt, og la fra seg telefonen.


"Hvem var det?" Spurte du nysgjerrig. 

"Scooter..Jeg drar på turné om to dager" Sa han lavt, og førte gaffelen frem og tilbake i maten. 

"To Dager?! Men..jeg trodde du sa at du hadde fri hele denne uken? Var det ikke derfor vi dro hit?" Spurte du, og klarte ikke tanken på at Justin skulle være borte fra deg i...ja, gud vet hvor lenge turnéen hans skulle vare.

"Jo, men jeg hadde helt glem av det. Eller, jeg trodde ikke at det skulle bli noe av det", sa han uskyldig.

Du pustet dypt, og tenkte godt gjennom hvordan du skulle håndtere det. "Hvor er det?"

"Europa og Asia.." Svarte han stille, og så på deg. Det så ikke akkurat ut som om han hadde lyst til å dra.

"Og hvor lenge blir du borte?" Fortsatte du, og så bort på kalenderen som hang ved kjøleskapet. Det var 15.desember allerede, tiden hadde gått utrolig fort. Nesten litt for fort. 

" I....4 måneder" Sa han, og merket at du så på kalenderen. Hna snudde seg og stirret lenge på den, før han så tilbake på deg og slo hånden foran fjeset. "Juleballet!" Sa han stille, og opprørt.

Dere ryddet etter maten, og bestemte dere for å utnytte de neste to dagene maksimalt, siden Justin skulle på turné. Du hadde overhodet ikke lyst til å la han dra, men med tanke på at han gjorde det for fansen, så måtte du vel la han. Dere var på tur ned til stranden, og hadde pakket med dere alle tingene dere trengte. 

"Er det langt til stranden?" Spurte Justin etter dere hadde gått i 5 minutter.

"Neida, det er rett her borte!" Sa du, og dro med deg Justin langs veien. Solen skinte høyt på himmelen, men fordeom var det ganske kaldt. Dere hadde med dere marshmallows, ulltepper og andre ting som dere skulle ha rundt bålet på stranden. Dere skulle møte ganske mange andre fra gammelklassen din, og tydeligvis hatet de deg ikke likevel.. Av en eller annen rar grunn.

"Her er vi!" Sa du, og slang fra deg bagen. Dere hilste på alle de andre, og du presenterte dem for Justin. Ikke alle ble like begeistret over at det var Justin Bieber, mens andre ble helt ville. Heldigvis gikk det over etter en stund, og dere hadde det utrolig koselig. 

"Okei, jeg spør Justin! Nødt eller sannhet?" Spurte Brad, og alle sammen vendte blikket sitt mot Justin. Han nølte litt, før han svarte sannhet. 

"Hvorfor slo du opp med Victoria?" Spurte Brad fort, og så på deg. Alles blikk var nå spent mot deg, og det begynte å bli litt ubehagelig, så du så heller inn i bålet. Du hatet når folk tok opp det temaet. 

Dere må si ifra om dere ikke liker historien lengre, eller no sånt.. For det er mindre og mindre som kommenterer. Og da tror jeg jo at dere har sluttet å lese den..  #justsayin! Men er evig takknemlig for de kommentarene jeg får, da!♥




Kommenter her

10 Kommentarer

14.des.2011 23:00

Som vanlig, hørte dere jubel bak dere, etterfulgt av et "Aaaaaaaw". Du snudde deg fort, og så rett i øynene på Elisabeth og Karoline. "For faen, hold kjeft!" Ropte du, og sprang etter dem.


"Okei, greit! Vi lover å slutte med det!" Sa Karoline hysterisk like før du kastet en stor bøtte med iskaldt vann på dem. "Hva gjorde du det for?" Ropte Elisabeth, og ristet på hendene. Klærne var gjennomvåte, og håret..Ja, det så ikke ut. "Jeg kjedet meg" sa du søtt og uskyldig, og trakk på skuldrene. "Kjedet du deg? Jaha.." lo de, og forsvant inn på badet. "jaa, så vet dere at---" Sa du, og så bak deg. Flott, du pratet til deg selv! "Elisabeth?" Sa du stille og lukket opp døren til rommet ditt. Akkurat som forventet, tomt. "Karoline?" Hvisket du, denne gangen litt høyere. Hvor ble det av dem? Du åpnet døren til badet forsiktig, og så kjapt inn. Det så ut som om det var tomt, så du var akkurat til å gå ned igjen, da du hørte vannet renne i vasken. Du gikk bort, og skrudde kranen av. "Ups, jeg glemte visst å skru av kranen når jeg tappet oppi det kalde vannet." mumlet du, og snudde deg mot døren.
"Æææææææh" hylte du, og skalv mens blikket ditt gikk opp og ned på de våte klærne dine. "Hva gjorde dere det for?" Ropte du til dem, der de sto med hageslangen mellom seg. "Vi kjedet oss" Sa de, og etterlignet din stemme. "Hmmpf" mumlet du, og trampet ned trappen.

"Er det 3.verdenskrig der oppe, eller?" Spurte Justin som stod på kjøkkenet og ordnet mat. Du nikket fortvilet, og gikk bort til han for å se hva han laget. "Wow, visste ikke at du kunne lage mat!" Sa du overassket idet du puttet skjeen med spagetthisaus i munnen. "Aldri undervurder en manns krefter!" sa han med den mørkeste stemmen sin, og viste frem musklene sine. Dere lo, og du hjalp han med å dekke på bordet. "Sånn! Da er maten klar." Sa han stolt og så på deg. "Ehm..Burde ikke du skifte?" Du så ned på klærne dine, og hadde helt glemt av hva du faktisk hadde på deg, og hvordan du så ut. Justin hadde rett, du burde vel kanskje skifte først. Du småjogget opp trappen igjen, og skiftet til noen lette, sløvete klær.

"Sånn. Voilaaaa!" Sa du, og snurret deg rundt. Han snudde seg forskrekket, og så bort på klokken. "Ny rekord, eller?" Sa han spøkefullt og satte maten på bordet. "Mmmmm, det lukter utrolig godt!" Sa du, og forsynte deg.
"Hvor ble det egentlig av de andre jentene?" Spurte Justin etter en stund med stillhet.
"Jeg vet ikke..De dro vel hjem for å skifte?" Sa du, og puttet gaffelen i munnen.
"Men...Hvordan kjenner du egentlig Christian?" Spurte du nysgerrig, og lente hodet ditt på albuen.
Han skulle akkurat til å svare, da mobilen hans pep. Han dro den opp fra bukselommen, og leste av skjermen.
"Ett sekund, jeg må bare ta denne!" Sa han og ristet på telefonen før han trykket på svar.
"Yo mann, wazzup?" Du fulgte nøye med på samtalen, men det var ikke bestandig like lett når du ikke hørte hva den andre personen sa.
"Er du helt sikker?" spurte Justin, og sukket. Nå var du virkelig nysgjerrig.
"Javel, hade" Sa han surt, og la fra seg telefonen.




Kommenter her

4 Kommentarer

13.des.2011 15:57

Det er veldig mange som lurer på om det er Christian Beadles det er snakk om, og JA det er det! ;)

Du dro opp forhenget, og gikk ut for å vise de til han, men da stod han og pratet med den mest utenkelige personen du kunne tenke deg til. Rett foran nesen din. "Justin? Christian? WTF?!" ropte du forskrekket.


"Åh, endelig ble du ferdig! Dette er...vent litt, kjenner du han?" spurte han overasket.

"Om jeg kjenner han? Kjenner DU han?" spurte du like forskrekket tilbake. 

"Aaaah, så vi har pratet om den samme Christian, hele tiden?" sa han og så spørrende på deg. Du nikker fort, og så bort på Christian. Var ikke han sur på deg? Det virket ihvertfall sånn når du leste kommentaren hans på facebook..

"Hahah, Awesome mann! Jeg er populær!" sa han  ironisk, og lo. Du himlet med øynene, og så bort. Du savnet humoren hans utrolig mye! Han var så kjekk, snill, romantisk, atletisk, artig og hele pakka! Nei, vent litt...Du er forelsket i Justin, ikke Christian..Du måtte virkelig skjerpe deg.

"Men vi snakkes senere! Hvor lenge blir du her?" spurte Christian, og så på Justin.

"Jeg og DittNavn kom i går, så drar vi tilbake til Canada om en uke! Trengte bare en liten ferie fra alt dramaet" Forklarte Justin.

"Oja, kult! Ehm, vent litt...Er dere her sammen?" spurte han forvirret. Du så bekymret på Justin, men han var visst ikke like nervøs som deg.

"Eh, jaa..Jeg og Justin er--" begynte du nølende, men Justin avbrøt deg.

"---Sammen!" sa han fort, og du så overasket på han. Dere var jo ikke sammen? Sånn sammen, sammen? Hvor var det han ville hen?


"Uhhm, okei..Så fint for dere da! ..tror jeg" mumlet han usikkert, og gikk sin vei. 

"WTF Justin?" nærmest ropte du, når du hadde sett at Christian var ute av butikken. Justin sa ingenting, men så på deg med det lille, uskyldige blikket sitt. Du klarte ikke å motstå det. Det var umulig!

"Sorry, det var ikke meningen å bli sint..Du hadde nok en grunn til å si det!" Sa du, og smilte søtt. "Dessuten, så har jeg ikke noe i mot det!" la du fort til, og dere gikk ut for å finne Karoline og Elisabeth. 

"Hva tok så lang tid?" spurte Karoline utålmodig da dere kom bort til dem. 

"Ingenting" Svarte du kjapt, før Justin rakk å si noe. Du ville helst ikke prate om det, så du så deg rundt for å finne noe du kunne prate om for å skifte tema. 

"Jeg er faktisk litt sulten! Kom, vi kjøper litt mat" Sa du, og dro med deg Justin bort til en liten café. Elisabeth og Karoline kom gående etter dere, som vanlig. Utvalget var ikke akkurat noe å skryte av, og siden du egentlig ikke var så sulten, kjøpte du bare en liten eske med sjokolade-jordbær.

"Har du funnet kjole til juleballet?" spurte Karoline etter dere hadde satt dere ned ved bordet. 

"Ja, faktisk! Men jeg tror ikke jeg skal dra" Svarte du, og så ned. 

"DittNavn! Hvorfor ikke? Juleballet er liksom årets høydepunkt!" Sa Elisabeth, og så på deg.

"Njaa, men jeg vet ikke..Det er liksom så mye som skjer. Men den tid, den sorg" mumlet du, og i sideblikket kunne du se Justin utrolig skuffet. Han hadde vel tenkt å spørre deg til juleballet?

"SORG?! DittNavn, hva har skjedd med deg? Trodde du elsket alt som hadde med fest å gjøre?" Spurte Karoline sjokket, og drakk opp latten sin. 

"Joo...Men tenk dere da..Hvis dere hadde vært i min situasjon, hadde nok dere også skippet ballet!" Sa du, og reiste deg opp for å kaste den tomme esken i søpla. Du begynte faktisk å bli litt lei av at de måtte diskutere med deg, når du allerede hadde sagt nei..

"Jaja, det er du som går glipp av noe! Ikke jeg!" Sa Elisabeth, og dere reiste dere for å gå hjem igjen. Justin var stortsett stille hele veien hjem, og sa ikke mye. "Er det noe i veien?" spurte du han, da dere var nesten hjemme igjen. "Hm? Neida" mumlet han fort, og så ikke på deg. Ikke et eneste blikk. "Er det fordi jeg ikke vil gå på ballet?" spurte du, og slengte alle handleposene fra deg i sofaen. Han så opp på deg, og trakk brynene sammen. "DittNavn, jeg har ikke vært på noen av juleballene, på grunn av karrieren min..Dette er min eneste, og siste sjanse til å dra! Og det er ingen andre enn deg jeg vil gå med!" Sa han uskyldig, og en nåll traff hjertet ditt. Nå måtte du jo nesten gå på ballet..! Hvis ikke, hadde du fått utrolig dårlig samvittighet.

Som vanlig, hørte dere jubel bak dere, etterfulgt av et "Aaaaaaaw". Du snudde deg fort, og så rett i øynene på Elisabeth og Karoline. "For faen, hold kjeft!" Ropte du, sprang etter dem.




Kommenter her

7 Kommentarer

11.des.2011 23:17

"Du, er alt okei mellom deg og Justin? Det er så anspent stemning mellom dere.' hvisket Karoline til deg. "Eh, nei egentlig ikke. Eller, jeg liker han jo utrolig godt da, men jeg takler ikke tanken på alt som kan skje med meg/oss, siden han er kjent.." mumlet du trist tilbake. For hjertet ditt sa at Justin var den rette, men hodet ditt sa noe helt annet.


Filmen ble ferdig, og dere var utrolig trøtt og sliten, alle sammen. "Vi stikker hjem igjen, vi!" sa de, og reiste seg opp fra sofaen. "Ja! Men skal vi finne på noe i morgen, eller? Jeg trenger serriøst å shoppe! Har ikke brukt kortet på flere uker!" sa du, og viftet med hånda. "Ja, så sykt! Det har ikke liksom ikke vært noe artig å shoppe uten deg" sa Karoline søtt. "Og jeg må holde ut med dere tre resten av uken?" sa Justin plutselig. Alle snudde seg og lo. Stakkars gutt. "JA MANN!" sa du, og prøvde å etterligne Chaz. Dere lo enda mer, og fortsatte slik i et par minutter. "Da snakkes vi imorgen?" spurte Elisabeth, før de dro. Du nikket, og gliste. Du gledet deg allerede.

Biiiip...Biiiip...Biiip..."Hold kjeft!" ropte du trøtt og irritert, og rakte ut hånda for å slå av alarmen. "Ahh, endelig fred" mumlet du, og forsvant ned i den myke madrassen. Akkurat i det øyeblikket du fikk til å sove igjen, banket det på døren. "åååååååhf" gnurret du irritert, og åpnet øynene. "Kom inn" sa du lavt. Døren åpnet seg, og en megahot gutt kledd i stilfulle klær entret rommet. "Er du klar? Jentene er nede i stuen og venter" sa han med den myke stemmen din. "Ser det ut som? Si at jeg kommer om 20 min" svarte du irritert. Var det noe du hatet, så var det å bli vekket tidlig om morgenen.

"Hey! Klar for shopping?!" ropte Elisabeth glad da du kom ned trappen. Justin satt i sofaen sammen med dem, jentene på hver sin side. "Jada, må bare prate litt med Justin først" sa du stille, og så bort på ham. Han virket utrolig overassket, men reiste seg til slutt og fulgte etter deg inn på kjøkkenet.
"Jeg beklager. Jeg oppførte meg som en dust i går..Det var jo ikke din feil engang" sa du, mens du ordnet deg en skål med cornflakes til frokost. "Det går bra" sa han og smilte. "Så alt er fint mellom oss?" spurte du søtt, og gjengjeldte smilet. "Det hadde vært enda finere om vi gjorde dette" sa han mykt. "Hva da?" spurte du forvirret, men før du fikk tid til å tenke, traff hans lepper dine. Det var magisk, og umulig å beskrive. "Aww. SÅ SØTT!" hørte dere Elisabeth og Karoline si. "Er det nå vi liksom skal hente egg fra kjøleskapet, og springe etter dem?" spurte du Justin, og prøvde å virke dum. "Nei, det er nå vi skal hive oss rundt til senteret før alle butikkene stenger!" Sa Justin og dro deg med ut av huset, med de andre på slep.

"Jeg skjønner bare ikke hvordan dere klarer å være inne i en butikk i 56 minutter, og bare kjøpe én ting?" klaget Justin når dere gikk ut fra Zara. "Vel...vi er jenter. Hva annet kan man si?" svarte du uskyldig. "Jaja, nå er det MIN tur til å velge butikk!" sa han, og tok armen sin rundt skuldrene dine. "JA MANN!" Svarte dere alle i kor, og brøt ut i latter. "Mobber dere Chaz, eller?" spurte han, og du så at han ikke klarte å la være å le selv. "Ja, okei..så er det vel litt artig da!" sa han til slutt, og dere gikk inn på en skobutikk.

"Wuææh, sjekk disse skoene!" ropte du, og vinket til de andre. "Ser du, det er ikke bare sko for menn her!" sa Justin. "Du burde prøve dem, DittNavn! De passer sikkert helt perfekt på deg" Sa han, og smilte. "Greit, hvor er prøverommet?" Spurte du, og så deg rundt. "Uhm..Du trenger vel ikke prøverom for å prøve et par sko?" spurte han ertende, men viste deg likevel frem til prøverommene. "Takk! Og jo, JEG trenger det" sa du og blunket til ham. Skoene passet helt perfekt, akkurat slik som Justin hadde sagt. Du dro opp forhenget, og gikk ut for å vise de til han, men da stod han og pratet med den mest utenkelige personen du kunne tenke deg til. Rett foran nesen din. "Justin? Christian? WTF?!" ropte du forskrekket.

Må bare få sagt tusen takk for alle de fine kommentarene deres! Setter utrolig stor pris på at dere liker historien..
Men dette var siste del for i dag, god natt :)




Kommenter her

8 Kommentarer

11.des.2011 19:43

 Du gikk bort til døren, og så ut av nøkkelhullet, så barnslig som du var. Det eneste du kunne se var litt brunt hår, og Karoline og Elisabeth som kom inn inngangsdøren. Så skjedde det. Det ene hylet etter det andre. Du sank sammen på gulvet, og slo hånden din i panna. Hvordan skulle du forklare dette til dem? 

"ÆÆÆÆÆÆÆH! O.M.G.! OMG, OMG, OMG!!!!!!" 


"Da er vi i gang!" sa du for deg selv, og låste opp døren. "Jeg. Får. Ikke. Puste." stammet Elisabeth, og holdt hånden sin på brystkassen. Karoline var helt rød i fjeset, og var visst helt speechless. Du klarte ikke å holde deg, så du braste ut i latter. Justin hadde tydeligvis ikke merket deg før nå, så han reiste seg opp fra gulvet, og så spørrende på deg. Han ga deg et hva-skjer blikk. "Dette er bestevennene mine, Karoline og Elisabeth!" Hvisket du, og prøvde å la være å se på han. Dere gikk ned trappen, og du presenterte dem for hverandre.

"Justin, dette er Karoline. Karoline, dette er Justin!" sa du, og det samme med Elisabeth.

"Tror du ikke vi vet hvem han er?!" ropte de i kor.

"Regnet med at jeg ville få det svaret ja.." mumlet du.

"DittNavn? Er det noe du ikke har fortalt oss eller?! JUSTIN BIEBER er liksom i stuen din!" sa Elisabeth høyt. 

"Hehe, jaa..Har dere god tid? For dette kommer til å ta en stund, hvis jeg skal fortelle ALT." sa du, og poengterte alt.

De nikket, og satte seg ned i sofaen. "Orker du å ordne litt snop?" spurte du Justin sukkersøtt. Nei, det skulle du ikke ha gjort. Var det ikke du som skulle glemme han? Jo, så nå måtte du skjerpe deg. Han nikket, og forsvant ut på kjøkkenet.

"Ja, nå er vi spent!" sa Karoline, og lente hodet sitt på albuen. Det samme gjorde Elisabeth. 

"Okei..Så alt begynte med at jeg flyttet til Victoria i Canada, sant?" sa du, for å høre om de var med sålangt. Begge nikket, og fulgte intressert med.

"Og, ja..Jeg begynte på samme skole som Justin, Ryan og Chaz. Det hele staret med at han begynte å flørte med meg, og spurte om vi skulle finne på noe. Jeg sa nei, siden jeg allerede var sammen med Christian. Jeg tok bussen hjem alene fra skolen, isteden for å sitte på med Justin. Og siden jeg ikke ante hvor jeg var, klarte de å kjøre på meg av en eller annen rar grunn. Bla, bla, bla...Jeg havnet på sykehuset, og..." Slik fortsatte du og fortalte dem alt sammen. Absolutt ALT sammen. Du stoppet noen få ganger, for å spise litt godteri, eller for å jage Justin ut av rommet. Det var litt flaut å snakke om det, når Justin var der. For han visste jo ikke alt sammen. 

"Fin historie, Mrs. Bieber!" sa Elisabeth ertende. 

"Uansett, tilbake til nåtiden! Jeg har savnet dere utrolig mye!" sa du, og strekte ut armene for en stor gruppeklem. Dere klemte for en lang stund, helt til dere hørte Justin kremte bak dere. "Aaw, kom hit du og!" sa Karoline, og gjorde plass til ham i klemmen. Du sukket, og ga et jeg-skal-drepe-deg-blikk til henne. Hun smilte skjønt som en engel tilbake.  Dere satte på en film, og koste dere resten av kvelden. "Du, er alt okei mellom deg og Justin? Det er så anspent stemning mellom dere.' hvisket Karoline til deg. "Eh, nei egentlig ikke. Eller, jeg liker han jo utrolig godt da, men jeg takler ikke tanken på alt som kan skje med meg/oss, siden han er kjent.." mumlet du trist tilbake. For hjertet ditt sa at Justin var den rette, men hodet ditt sa noe helt annet.



Husk at jo mere dere kommenterer, jo oftere legger jeg ut historie! ;D 




Kommenter her

7 Kommentarer

11.des.2011 17:14

"Hva er det vennen?" Du sukket. "Okei, dette høres nok utrolig teit og rart ut, siden vi ikke er sammen eller noe...Men jeg vil bare at du skal vite at--" Han virket utrolig lettet, hva forventet han at du skulle si? "--Jeg vil ikke at vi skal bli noe mere enn venner!" sa du fort.


"Hva mener du?" spurte han sjokkert, og trakk sammen brynene. "Jeg takler det bare ikke.." sa du, og satt deg ned i sofaen. "Takler ikke hva da?" spurte han, og satte seg ned ved siden av deg. "Alt! Jeg kan ikke engang jogge meg en tur i fred! Og hele verden går sikkert rundt og tenker at jeg er en freakings morder! Justin, det kommer ikke til å funke. Tro meg, jeg er ikke så sterk som du kanskje tror. Jeg er ikke sterk i det hele tatt!" sa du, og viste han arret ditt på armen. "Kuttet. Jeg skar meg ikke på kjøkkenkniven, jeg kuttet meg med et barberblad" sa du, og lo ved tanken. Justin så alvorlig, nesten litt sint, på deg. "DittNavn, det kommer til å ordne seg. Er det en ting jeg vet, så er det at du kommer til å klare deg gjennom dette. Vi skal klare det sammen. Og ikke bry deg om paparazziene. Jeg vet at de kan være i veien noen ganger, men ikke la de ødelegge for oss!" sa han, og klemte deg. Det han sa, fikk deg til å innse ting, men ikke til å endre ting. Du ville ikke risikere mere for å bli knust. Livet ditt var allerede et stort, krøllete garnnøste, du trengte ikke enda en person til å surre det til. "Justin, jeg vet det er vanskelig, men jeg klarer ikke å være meg selv sammen med deg. Jeg trodde du var en annen. Når jeg fant ut at du var en kjendis, ble ting forandret. Jeg tør ikke å være sammen med deg. Jeg tørr ikke." sa du bestemt, og du kjente tårene komme. Du sprang opp på rommet ditt, og lukket døren. Tårene brøt ut, og du klarte ikke å stoppe de. Hvorfor måtte livet ditt være så sinnsykt komplisert? Eller var det du som var så kresen, og komplisert?



Det banket på døren. "Hvem er det?" spurte du, og tørket fort bort tårene. "Det er meg" sa Justins stemme. "Javell" mumlet du, og satt deg i vinduskarmen, der du pleide å sitte hver gang du var trist. Du ville ikke prate med Justin, du ville ikke se på han. Hvis du lot han komme inn, hadde du bare blitt mer fortapt i de vakre øynene hans, og du kom bare til å forelske deg mere i han. Det beste var nok om du bare prøvde å glemme han. Flytte tilbake til Florida, for godt. Du hørte Justin si navnet ditt utenfor døren stille. Stemmen hans var myk, trist og sjelven. Hadde du såret han? Ja, garantert. Hvis du kjente han rett, var han utrolig følsom. Det var svakheten hans. "Vær så snill, ikke vær sånn da! Vi skulle jo ha det hyggelig sammen, husker du?" sa han, men du svarte han ikke. Du skulle glemme han, sant? Men hvordan skulle det fungere, når han var i huset ditt, og skulle bo der resten av uken? 

Mens du så ut av vinduet, så du Elisabeth og og Karoline komme gående langs veien på vei mot huset ditt. "Åh, dette kommer aldri til å gå bra!" sukket du, og ventet på to jentehyl. De var nemlig store fan av Justin, og han satt jo i gangen utenfor rommet ditt. Hva skulle du gjøre? Du nektet å gå ut til Justin, men du ville jo møte Elisabeth og Karoline! Du savnet dem utrolig mye, og det begynte å bli en stund siden du hadde fått en ordentlig jenteklem. Du gikk bort til døren, og så ut av nøkkelhullet, så barnslig som du var. Det eneste du kunne se var litt brunt hår, og Karoline og Elisabeth som kom inn inngangsdøren. Så skjedde det. Det ene hylet etter det andre. Du sank sammen på gulvet, og slo hånden din i panna. Hvordan skulle du forklare dette til dem? 

"ÆÆÆÆÆÆÆH! O.M.G.! OMG, OMG, OMG!!!!!!" 



Dramaaaaqueen...♥

Mere? :)




Kommenter her

6 Kommentarer

10.des.2011 21:51

Du kom rundt et hjørne, og merket plutselig at noen fulgte etter deg. Du snudde hodet halvveis rundt, for å få et lite glimt av hvem det var. Det var ikke bare én person, det var en hel folkemengde! Du grøsset, og startet å jogge fortere. Hvorfor i alle dager sprang en stor menge med personer etter deg?!


Det var scary, og du hatet det! Du måtte finne på noe for å få de til å stoppe, men hva? Du jogget forbi en matvarebutikk og stoppet. Blikket ditt surret frem og tilbake, før du fløy inn gjennom døråpningen til butikken. Nå var du endelig kvitt dem, hvem det nå enn var. Du tok ut en vannflaske fra skapet, og betalte den. Klokken var mye allerede, så det var på tide å vende hjemover. Du tok deg en liten slurk av vannflaska, før du åpnet døren. Det var såvidt du fikk den opp, inngangen var sperret av eldre menn og kvinner med kameraer og mikrofoner. Papparazier. "Flott!" hvisket du ironisk til deg selv, før du prøvde å bryte deg gjennom. De presset seg nærmere, og filmet tett inntill fjeset ditt. Alle spørsmålene kom trengende på, en etter en.

"Er du Justins nye kjæreste?"
"Er det sant at du og Justin er på ferie her i Florida sammen?"
"Hvor lenge har dere kjent hverandre?"

De kom med alle slags mulige spørsmål. Du synes igrunn det var litt morsomt. Hvem har vel ikke drømt om å bli kjendis? Du tok deg tid til å svare på noen av spørsmålene, før du gikk videre. Som forventet, sprang alle sammen etter deg. "Er det sant at du drepte kusinen din for å få Justin for deg selv?" Du stivnet idet spørsmålet traff øret ditt. Hvordan visste de noe om Victoria? Du fikk en ekkel følelse inni deg, og lot være å svare. Det eneste du ville nå, var å komme deg hjem.

"Hey babe!" sa Justin flørtende, og møtte deg i døren. Du var absolutt ikke i humør nå. Tenk om hele verden gikk rundt og trodde at du var en egoistisk morder! Hvordan skulle du klare deg i ditt 'nye' liv? Kanskje det var best om du og Justin bare forble venner? Veldig gode venner?

"Justin, jeg vet ikke helt hvordan jeg skal forklare dette..." begynte du, og var litt redd for hvordan han kom til å reagere ettersom du ikke visste hans tanker. Justin så ned på deg, og virket bekymret. "Hva er det vennen?" Du sukket. "Okei, dette høres nok utrolig teit og rart ut, siden vi ikke er sammen eller noe...Men jeg vil bare at du skal vite at--" Han virket utrolig lettet, hva forventet han at du skulle si? "--Jeg vil ikke at vi skal bli noe mere enn venner!" sa du fort.




Kommenter her

9 Kommentarer

10.des.2011 17:40

For nå stod han å pratet med moren din. Alene, langt unna deg. De så stadig bort på deg, og snakket utrolig mye. Du ble nysgjerrig, og ville vite hva de pratet om. "Jaja, bare vær sånn!" sa du for deg selv, når de ikke kom tilbake. Du gikk bort til kiosken, kjøpte deg en starbucks og satte deg ned ved et bord, og ventet. Du ventet, og ventet og ventet. Du var så innmari nysgjerrig på hva Justin pønsket på...Du hadde aldri sett ansiktet hans så lurt, som det var nå.


"Wow, fett hus!"  utrbøt Justin, og gapte idet dere gikk ut av bilen. "Heh, jeg vet!" sa du bestemt. Dere tok med dere koffertene og gikk til den andre siden av huset, hvor inngangen var. "Basseng?! DIttNavn, hvorfor i alle dager har vi ikke dratt hit før nå?!" sa han, og glanet på det glamorøse bassenget som var midt i hagen deres. Du lo. Ja, man kan vel si at familien din er litt rik? Alt annet enn fattig ihvertfall! Egentlig synes du ikke det var så stort at dere hadde basseng og sånt, du var jo vant til det. "Skal vi gå inn med koffertene eller?" spurte du, etter at dere hadde stått der en stund. "Jaja, seff!" sa han, og ristet på hodet. Var ikke han kjendis? Hvorfor var det så spesielt for han da? Vel, han var jo rik, ikke sant? Han kunne jo bare kjøpe seg basseng om han ville.. "Okei, nå tror jeg at jeg begynner å bli sprø..Er DETTE rommet DITT?" sa han sjokket, og du kunne se at han var ganske misunnelig. "Mhm" nikket du, og fniste. Det var så søtt når han var sjalu. 

Når du fortalte foreldrene dine at du skulle komme på besøk til Florida, fortalte du dem aldri noe om at Justin skulle være med. Og foreldrene dine var ikke akkurat de som elsket unge gutter, når det kom til deg og kjærlighet. De hadde visst sterke erfaringer fra deres ungdomstid, i følge dem. Så moren din hadde insistert på at du og Justin ikke fikk sove på samme rom. Derfor hadde de ordnet klart gjesterommet til han. "Sorry altså, du vet hvordan foreldre er.." sukket du og pakket ut tingene dine. "Hey, det er ikke no big deal" sa han, og muntret deg opp. "Vel, føl deg som hjemme!" sa du glad, og dultet borti han. "Tro meg, det skal jeg!" sa han, og la seg ned på sengen din. "Jaa" mumlet du for deg selv, og så ut av vinduet. Du hadde savnet Florida utrolig mye, og det var deilig å endelig være hjemme der fu hørte til igjen. "Justin, jeg tar meg bare en liten joggetur, jeg. Som sagt, føl deg som hjemme!" sa du, og fant frem en trenings-shorts og en singlett. "Den er grei!" sa han, og la seg ned igjen. Du fniste, og gikk inn på badet for å skifte. Justin var visste helt utslitt etter flyturen. 

Solen skinte, og det var helt vindstille. Perfekt for en liten treningsøkt! Du tenkte litt gjennom hvor du skulle jogge, før du startet. Vanligvis, når du bodde i Florida, pleide du å jogge hver morgen. Men det hadde endret seg når du dro til Canada. Du kunne faktisk ikke huske at du hadde trent noe som helst faktisk. Du kom rundt et hjørne, og merket plutselig at noen fulgte etter deg. Du snudde hodet halvveis rundt, for å få et lite glimt av hvem det var. Det var ikke bare én person, det var en hel folkemengde! Du grøsset, og startet å jogge fortere. Hvorfor i alle dager sprang en stor menge med personer etter deg?!

Mere? :)




Kommenter her

5 Kommentarer

10.des.2011 00:03

Plutselig dukket det opp en varsel hos deg, og du kikket deg inn på den. Det stod at Christian hadde kommentert statusen din. Du hadde nemlig skrevet "Det skal bli deilig å komme hjem til Florida igjen!<3" på statusen din. Du leste Christians kommentar og ble utrolig sjokket. Du hadde aldri trodd han kom til å reagere på den måten!


"Kommer du? Vi må kjøre nå hvis vi skal rekke flyet!" sa Justin stresset. Du satt der helt frossen, visste ikke hva du skulle si. "WTF?? Hvor i helvette er dislike knappen når man trenger den?-.- " hadde Christian kommentert. Du ble utrolig såret når du leste kommentaren. Du leste det om og om igjen. Det verste av alt, var at det var 43 personer som hadde likt kommentaren hans. Var det ingen i Florida som likte deg lenger? Frysninger gikk gjennom kroppen din, gang på gang. Hadde du virkelig såret han så mye? Du kjente en liten tåre bygge seg opp i øyenkroken, men du tørket den fort bort. "Er det noe i veien, vennen?" spurte Justin alvorlig, og holdt rundt deg. Du viste ham hele greia på facebook, og lukket macen hardt igjen. "Tenk da! Etter at jeg dro hit, er det ingen som liker meg lenger!" søt du, og kastet deg i armene hans. "Nei, du må ikke si sånt! Hvorfor skulle de liksom Ikke like deg?" spurte han rart, men samtidig romantisk. Du tenkte over det han hadde sagt, og kom på hva du hadde gjort mor Sonya. Du hadde vært den bitchen, og ødelagt for henne, og ikke minst Christian! Og når han hadde reist helt til Canada for å se deg, avslo du han, og sa at du aldri ville se han mere...Da hadde vel Sonya fortalt det til hele skolen, og alle hatet deg? Jupp, du antok det. "Justin, du aner ikke hvor dum jeg har vært! Jeg angrer så sykt mye på det jeg har gjort!" klaget du. "Du får fortelle meg senere, hvis vi ikke drar NÅ rekker vi ikke flyet!" sa han, og dro deg med ut til bilen. 

Dere kjørte til flyplassen, sjekket inn og gikk ombord på flyet. Du hadde aldri trodd at du skulle grue deg til å dra tilbake til Florida. Livet ditt var visst mer komplisert enn du hadde trodd. 
Hele flyturen gikk egentlig til at du og Justin snakket ganske mye om livene deres, hva som hadde skjedd, og alle slags mulige tanker. Overasskende nok, hadde Justin gått gjennom utrolig mye vanskelig, han også. "Du, det er noe jeg må spørre deg om.." sa han forsiktig, like før dere landet. Du skulle akkurat til å spørre han om hva, men flyvertinnen avbrøt deg. Flyet var nesten helt tømt for folk, og det var vel på tide å komme seg ut. "Kom, vi må gå! Men hva var det du ville spørre om?" spurte du, og dro han med deg ut av flyet. "Nei, bare glem det. Vi kan ta det senere" mumlet han, nesten litt skuffet. Det var ganske mange inne på flyplassen, men du kunne sverge på at du så moren din stå midt i folkemengden og hoppet opp og ned med blomster. Du så fort ned, og ble utrolig flau over henne. "Vel, noen er ihvertfall den samme gamle" mumlet du, og fortalte Justin hvor moren din var. Da Justin fikk øye på moren din, fniste han litt, men tok seg sammen til slutt. "Hun ser kul ut, gleder meg til å bli kjent med henne!" sa han mens dere brøt dere gjennom folkemengden. "Tro meg, det vil du ikke!" sa du advarende på tull, og dere var fremme ved moren din. "Vil ikke hva?" spurte hun interesert og kom syklende inn i samtalen. "Ingenting! svart du kjapt. "Samma det vel, du er hjemme igjen!" sa hun, og strakte ut armene for å gi deg en stor klem. "Japp, det er jeg! Og jeg har med Justin!" sa du, og introduserte han for moren din. "Hyggelig å endelig møte deg! DittNavn har fortalt SÅÅ mye om deg" sa han, og du så rart på han. Du ga han ett 'Whaaat?!' blikk, og han bare løftet skuldrene og latet som ingenting. Du hadde jo nesten aldri pratet om moren din med Justin? "Hyggelig å møte deg óg, Justin...?" sa hun, og hintet han til å si etternavnet hans. "Bieber" sa han forsiktig, og så lurt på deg. Hva var det han pønsket på? Han så jo så rart bort på deg hele tiden. Du tok opp hånden din, og gnidde litt på kinnet ditt. Du tenkte det kanskje var derfor han så så rart på deg, men det var nok ikke derfor. For nå stod han å pratet med moren din. Alene, langt unna deg. De så stadig bort på deg, og snakket utrolig mye. Du ble nysgjerrig, og ville vite hva de pratet om. "Jaja, bare vær sånn!" sa du for deg selv, når de ikke kom tilbake. Du gikk bort til kiosken, kjøpte deg en starbucks og satte deg ned ved et bord, og ventet. Du ventet, og ventet og ventet. Du var så innmari nysgjerrig på hva Justin pønsket på...Du hadde aldri sett ansiktet hans så lurt, som det var nå.



hmm...delene blir bare kjedeligere og kjedeligere..hva skjer med verden?! o.O hahah

(BTW, har ikke lest gjennom, så kommenter om det er noe som ikke stemmer helt..)




Kommenter her

3 Kommentarer

07.des.2011 23:10

"Vet du hva? Det går nok sikkert bra! Men på én betingelse!" sa du, og smilte lurt. "Hva da?" spurte han nysgjerrig og overassket. 



"At du blir med!" sa du glad, og akkurat da kunne du sverge på at et lite snøfnugg landet på nesen din. "Vil du ha MEG med til Florida?" ropte han sjokket. "Mhm" mumlet du, mens du var opptatt av å glede deg over snøen. "Vel, når skal vi dra da?" spurte han, og dere klatret opp i trehytten som dere hadde gått til, istede for å dra tilbake til skolen. "Jeg vet ikke. Helst så fort som mulig!" Justin tok opp telefonen sin for å sjekke noe. "Fredag passer fint? Kan nok sikkert klare å overtale mamma til å si Ja til at vi drar" sa han, og dere fortsatte med planleggingen i flere timer. Du kjente at du gledet deg mere og mere til å reise tilbake til Florida. Det du var mest nysgerrig på, var om Sonya virkelig hadde forandret seg, slik som Christian sa.

Fredagen var endelig kommet, og det var på tide å kjøre til flyplassen. "Er du klar?" spurte Justin, og satte seg ned ved siden av deg i senga. "Jada, straks. Skal bare sjekke noe først!" sa du, og smilte. Du hadde gledet deg hele uken, og det var absolutt ingenting i verden du heller ville enn å dra til Florida nå. Du satt med pcen på fanget og hadde akkurat pratet med moren din på facebook om at du skulle komme. Plutselig dukket det opp en varsel hos deg, og du kikket deg inn på den. Det stod at Christian hadde kommentert statusen din. Du hadde nemlig skrevet "Det skal bli deilig å komme hjem til Florida igjen!<3" på statusen din. Du leste Christians kommentar og ble utrolig sjokket. Du hadde aldri trodd han kom til å reagere på den måten!

Hva tror dere Christian har kommentert? o.O




Kommenter her

6 Kommentarer

07.des.2011 22:10

"Hva faen?!" ropte du sint tilbake. Du ville ikke la noen ødelegge for deg nå som alt hadde gått så bra. "Hva er det som foregår her?" sa Mr. Rogers strengt, og kom bort til dere. Det var helt stille rundt dere. Alle hadde stoppet opp med det de holdt på med for å følge med på dere. "DittNavn drepte Victoria!" ropte de høyt, og alle så sjokkert på deg. Til og med Mr. Rogers.  



Du ble stående helt stille, i sjokk. Hvordan kunne de tro noe slikt? "DittNavn?" sa Mr.Rogers, og så spørrende og forbauset på deg. Han var visst i sjokk han også. "Nei! Eller, vel..nei, men--" stammet du. Hendene dine skalv, og blikket ditt lette etter Justin. Du var redd, og ante ikke hva du skulle si. "--DITTNAVN! Rektors kontor, NÅ!" Ropte han ildsint, og pekte i retning mot skolen. "Men, men--" stammet du. "N.Å.!" stavet han, og dyttet deg avgårde. Du kjente at du ble ildsint. Det var ikke din feil engang! Hvorfor trodde alle at det var du som hadde gjort det? Du tok opp mobilen, og ringte Justin. "Hvor i helvettte ble det av deg?" ropte du frustrert til han. "Hva mener du? Jeg er jo bak scenen" svarte han helt uvitende. Han hadde tydeligvis ikke lagt merke til alt oppstyret. "Så du så ikke hva som skjedde?" spurte du. "Hæ? Er det noe alvorlig, eller?" spurte han redd. "Alvorlig? Neida, jeg er bare på vei til rektors kontor fordi alle sammen tror jeg har drept Victoria!" svarte du ironiskt. "Kødder du? Vent der, kommer straks!" sa han stresset, og la på.

"Har du fortalt det til alle sammen?" spurte Justin sjokket idet han kom løpende bak deg. "Nei, jeg skjønner ikke engang hvordan du kan tro det? Kjenner du meg virkelig så dårlig, Justin?" spurte du litt skuffet og irritert. "Nei..Det var ikke ment slik! Og du trenger ikke å overreagere!" sa han, og pustet ut. Han var nok sliten etter å ha sprunget hele veien. "Beklager, det er bare det at jeg er så lei av alt sammen! Det er såvidt jeg får pusterom i hverdagen min! Det går aldri en eneste dag, uten at jeg havner i trøbbel!" klaget du, og så ned på bakken. Det lå et tynt lag med snø som dekket overflaten, og du hadde ikke lagt merke til sneen før nå. Kanskje det var sant det alle sa? At kjærlighet gjør en blind? Du likte jo Justin, utrolig godt. Men var du forelsket i han? Hadde du ekte følelser for ham?

"Jeg skjønner...kanskje det hadde vært godt med en ferie-uke? For å få en liten pause på alt sammen, altså. Florida hadde for eksempel vært et perfekt reisemål. Du savner jo sikkert familien din og alle vennene dine." Sa han, og leide deg i hånden. Dere hadde bestemt dere for å droppe resten skoledagen, og avlyse kveldens konsert. "Til Florida?" spurte du overassket. Han smilte, og nikket. "Men, tror du det er så lurt?..Jeg mener, heh vil helst unngå alt dramaet med Christian og Sonya." sukket du, og så ned. "Du har rett. Det var dumt av meg å i det hele tatt foreslå det" sa han trist. Du så på han, og du ble med en gang påvirket av Justins skuffelse. "Vet du hva? Det går nok sikkert bra! Men på én betingelse!" sa du, og smilte lurt. "Hva da?" spurte han nysgjerrig og overassket.

Beklager for litt dårlig blogging i dag, men har mattetentamen i morgen så det ble mest øving på meg i dag. Men det kommer én del til, i kveld! Såå stay tuned, haha<3




Kommenter her

3 Kommentarer

06.des.2011 22:40

"Neste time har dere ikke kroppsøving som normalt. Mr.Rogers ba meg fortelle dere at dere skal møte opp ved senteret før klokken ringer!" Sa frøken Dishing rett før alle stormet ut. "Hva skal vi på senteret?" spurte en mørkhåret jente. "Ikke spør meg! Dere får sikkert beskjed når dere kommer bort dit" sa hun, og forlot klasserommet.


"Hva tror du vi skal gjøre?" spurte Justin nysgjerrig når dere gikk, hånd i hånd, ut. Vinden blåste kraftig og løvblar fløy rundt omkring. Dere var de siste som forlot klasserommet, så resten av klassen var allerede fremme. "Jeg vet ikke helt. Håper ihvertfall ikke at det er samfunnstjeneste!" sa du, og så ned på hendene deres. Du var så glad for at alt sammen var over. Ikke noe mere drama. Ingen hemmeligheter eller skjulte talenter. Ingen falske venner. Livet ditt kunne ikke blitt bedre enn dette, trodde du. "Er det noe galt?" spurte Justin plutselig og stoppet. Han så først på deg, så ned på hendene deres, så opp igjen. "Neida, jeg bare tenkte på hvor perfekt livet mitt er akkurat nå" sa du, og smilte fornøyd. Han smilte tilbake, og dere gikk videre i stillhet. Hvordan var det egentlig mellom dere nå? Det var tydelig at han likte deg, og du likte han jo du også..Men tenk om det ikke kom vil å funke for dere? Altså, han var jo verdenskjent. Hvis du ble sammen med Justin, ville det være slutt på privatlivet ditt. Han kom sikkert til å takle det siden han var vant til det, men du var ikke helt sikker på hvordan du kom til å håndtere det. Kanskje det beste var at dere bare forble venner?


"Bieber og DittNavn, dere er sene!" ropte en høy, mørk stemme og avbrøt tankene dine. "Beklager Mr.Rogers" sa du stille, og så rundt deg. Hele klassen stod i en ring rundt Mr.Rogers like ved parkeringsplassen. Mange av elevene var ukjente for deg, selv om du gikk i samme klasse som dem. Du prøvde å studere alle, mest for å finne ut om de hadde god stil eller ikke, men også for å prøve å gjenkjenne dem. Blikket ditt stoppet da du kom til en jenteklynge som bestod av 6 personer som fniste og lo. Det var noe som virket kjent ved dem, men hva? Var det de som var på besøk hos deg i helgen? De "desperate" jentene. Den ene jenta, Sam, kastet et kjapt blikk mot deg, men snudde seg raskt igjen og hvisket noe til de andre jentene. Du ble utrolig nysgerrig på hva det var de pratet om. Selvfølgelig skjønte du at det var deg de pratet om, men du visste ikke hva. "Jeg regner med at alle sammen er fryktelig spent på hvorfor vi er her?" ropte Mr.Rogers. Han var ikke en av favorittlærerne akkurat, så elevene hadde delte meninger. Noen ropte Ja, noen kom med dumme kommentarer, mens resten var stille. "Okei, vi skal nemlig rigge til en konsert som skal være akkurat HER!" sa han nesten litt overlykkelig, og pekte rett ned hvor han stod. Alle ble sjokkerte, og ropte for å få vite hvilken konsert det var. "Slapp av alle sammen, alt til sin tid!" sa han, stolt over å ha sjefsrollen. "Jeg regner med at minst én av dere vet hvilken konsert det er!" smilte han lurt, og så bort mot Justin. Du ble sjokkert og snudde deg mot Justin du óg. "Hvorfor har du ikke sagt noe?" mimet du til han. Han trakk opp skuldrene, og du snudde deg tilbake igjen

"Uansett, vi har fått ansvar for å, sette opp scenen, ordne høytalerne, stoler og sånne ting! Og siden vi gjør dette, får alle sammen gratis inngang på Justins konsert som begynner kl. 20:00 i kveld!" sa han stolt, og alle sammen jublet. "Vel, ingen tid å miste! La oss sette i gang!" ropte han og klappet i hendene. Alle sammen begynte å springe rundt og stresset. Du, Justin og den ene jenteklyngen var de eneste som enda ikke var begynt å gjøre noe. "Jeg går bare bort til lydsjekkingen" hvisket Justin og kysset deg på kinnet, før han forsvant bak deg. Du ble stående helt i ro, uten å ane hva du skulle gjøre. "Så..er det sant at Victoria er død?" SPurte en av jentene, og prøve å virke alvorlig. Du kunne kjenne ett stikk i magen.Hvordan visste hun det? "Hvorfor spør du om slike dumme ting?" sa du frekt tilbake. Hvis de visste at Victoria var død, hvorfor var de ikke lei seg? De var jo venner med henne. "DittNavn, bare innrøm det! Alle sammen vet det uansett!" sa en rødhåret jente høyt slik at alle sammen stirret på deg og de 6 andre jentene. "Innrømme hva?!" ropte du helt fortvilet tilbake. Det var jo ikke din feil at Victoria tok selvmord. "Du er en morder, DittNavn! Du DREPTE Victoria bare for å få Justin!" ropte en av dem, utrolig høyt. Morder. Du hadde akkurat blitt kalt for en morder. Du kunne ikke tro det. "Hva faen?!" ropte du sint tilbake. Du ville ikke la noen ødelegge for deg nå som alt hadde gått så bra. "Hva er det som foregår her?" sa Mr. Rogers strengt, og kom bort til dere. Det var helt stille rundt dere. Alle hadde stoppet opp med det de holdt på med for å følge med på dere. "DittNavn drepte Victoria!" ropte de høyt, og alle så sjokkert på deg. Til og med Mr. Rogers.




Kommenter her

5 Kommentarer

05.des.2011 14:59

Justin var så romantisk, men samtidig ganske dramatisk. Han gjorde livet ditt så komplisert. Men så gjorde jo du livet hans enda mer komplisert enn han..Så da var dere vel ganske lik? Du hadde ingenting å være sur på ham for. Nå var forhåpentligvis alt sammen over. Det var tid for å leve et normalt liv. Med Justin.


 "I can be your hero, baby" mumlet du, og sang slutten av sangen sammen med han. Du hadde savnet den vanlige Justin, utrolig mye. "Jeg beklager!" sa han, og ga deg en stor klem. "For hva?" spurte du, og så på han. "Du vet.. det som skjedde ute på trappen. Det var ikke meningen å la det gå ut over deg, jeg var bare litt opprørt over...Vic..t" stammet han. "Victoria?" spurte du, og han nikket raskt. "Ja, hvor ble det egentlig av henne? Hvordan tok hun det?" Du kunne se skuffelsen i Justins øyne. Smilet hans var ikke der lengre, han var blank i øynene. "Hun tok livet sitt" sa han fort, og så ned. Du måpte, og visste ikke hva du skulle si. "Selvmord?!" hvisket du redd. Du kjente frykten spre seg. Alt sammen var din feil. Hvorfor måtte du komme hit å ødelegge for alle? Du var bare i veien. "DittNavn, slapp av. Det er ikke din feil. Det var hennes egen avgjørelse!" sa han, akkurat som om han hadde lest tankene dine. Det var det du likte så godt ved Justin. At han visste akkurat hva han skulle si, og når han skulle si det. Eller, ihvertfall de fleste gangene. "Ja, du har vel rett. Vi bør ikke tenke så mye på det" mumlet du, og prøvde å plante et lite smil på det lille ansiktet ditt. "Men det ser ut til at du er blitt frisk, så da burde vi vel dra på skolen?" sa han, og så spørrende på deg. Du nikket, og så på klokken. "uuuhm, du? Klokken er 08:24. Vi kommer aldri til å rekke det!" sa du, og så rart på han. "Ikke noe tid til sutring, come on, vi har det travelt!" sa han, og kastet noen klær til deg. Justin forsvant ut på kjøkkenet mens du kastet på deg klærne, og børstet håret. Du så deg selv i speilet, og kom på at du hadde glemt helt av sminken. Du skulle akkurat til å gå bortover til badet, da Justin dro deg med på kjøkkenet. "Skynd deg å spis, vi må dra nå!" sa han, og smilte. "Nei, er du gal?!  jeg har jo ikke sminket meg!" ropte du hysterisk. Justin lo, og så på deg. "Altså, det finnes faktisk viktigere ting i livet enn sminke! Dessuten, så er du mye finere uten" sa han, og ga deg et luftkyss. Du lo og spiste opp maten. 

Endelig var dagene som normalt igjen. Men hvordan kom det egentlig til å bli uten Victoria? Skulle du fortsette å bo hos tanten din? Du og Justin gikk inn i klasserommet, hånd i hånd. "Jaha? Mr.Bieber? Dere er sen!" sa læreren idet dere kom inn. Alle sammen vendte blikkene sine mot dere. Du ante ikke hva du skulle gjøre, så du så bare opp på Justin og ventet på at han skulle komme med en genial unnskyldning. "Japp, det er vi!" sa han fort, og dro deg med til noen ledige pulter helt bakerst. "Hva var det for noe?" spurte du overasket, og tok opp bøkene. "Skulle jeg liksom si 'Vel, frøken Dishing. Vi er sene fordi DittNavn var fyllesyk, og Victoria tok selvmord' ? Glem det." hvisket han, og fulgte med på det lærern pratet om. Du ville helst ikke ende opp med dårlige karakterer i alle fagene dette semesteret, så du fulgte med du óg. 

"Ehm..Justin? Hvis noen spør om hvor Victoria er...hva sier vi da?" spurte du skeptisk i slutten av timen. Han ble usikker, og grublet lenge før han svarte. "Vi sier bare at hun er på ferie i....Thailand!" foreslo han, og så spørrende på deg. "Greit" svarte du lurt, og smilte. "Neste time har dere ikke kroppsøving som normalt. Mr.Rogers ba meg fortelle dere at dere skal møte opp ved senteret før klokken ringer!" Sa frøken Dishing rett før alle stormet ut. "Hva skal vi på senteret?" spurte en mørkhåret jente. "Ikke spør meg! Dere får sikkert beskjed når dere kommer bort dit" sa hun, og forlot klasserommet. 

Hadde satt pris på om alle som leser denne historien, kan kommentere på dette innlegget. Har veldig lyst til å vite hvor mange som faktisk leser den! ;P




Kommenter her

17 Kommentarer

03.des.2011 17:07

"Kom, vi må få deg i seng!" sa hun alvorlig, og bærte deg opp på rommet ditt. "Slapp av, jeg kan rydde opp. Det er slikt som skjer. Bare få deg litt søvn du, slik at du blir bedre." sa hun, og la dynen over deg. Hodet ditt verket, og du klarte ikke å tenke klart. Hva hadde skjedd? Hva var klokken?


Du prøvde å reise deg opp, men du klarte ikke. Du var så dårlig at du knapt klarte å se noe. Du sukket, og tenkte at hun kanskje hadde rett. Den eneste veien å bli bedre på, er vel å sove. Du lukket øynene og sovnet med en gang. 

"Tror du hun våkner snart?" hørte du en stemme hviske. "Hun må jo det! Hun har jo sovet i 2 dager, jeg skjønner ikke hvordan hun klarer seg lenge uten mat!" hørte du en mørkere stemme si. Du skjønte med en gang hvem det var - Chaz. "Jeg skjønner ikke hvordan du aldri klarer å si en eneste setning uten å nevne ordet MAT?" sa den første stemmen, og du hørte en kjent latter. "Hysj, ikke vekk henne" sa en nydelig stemme lavt. Du kjente igjen stemmen som om det var din egen. Du ville reise deg opp, og kaste deg i armene hans, men du kunne ikke. Du hadde fortsatt store smerter. Det hele minnet deg om den gangen du var på sykehuset, og Justin passet på deg. Var han der for å passe på deg nå også? Selv om han sa at han hatet deg, og at du hadde ødelagt alt sammen, så brydde han seg fremdeles om deg. Han var vel kanskje det man kunne kalle for en helt? Han var din, og ingen andres, helt. 

"Mann, vi...ja" sa Chaz, og døren ble åpnet, og lukket igjen. Det ble helt stille, men du følte at det fremdeles var noen i rommet. Plutselig hørte du noen mumling, og noen lyder fra en gitar. Du tenkte med en gang at det måtte være Justin. Han begynte å spille en sang med gitaren sin, og etterhvert hørte du den nydelige stemmen hans synge. "Would you dance, If I asked you to dance? Would you run, and never look back? Would you cry, if you saw me crying? And would you save my soul, tonight?" Sangen var nydelig. Du åpnet øynene og så rett inn i øynene på Justin. Han smilte, og fortsatte å synge. "I can be your hero, baby. I can kiss away the pain. I would stand by you forever. You can take my breath away." Det minnet deg om den gangen i trehytten. Da han sang Where Are You Now, for deg. Justin var så romantisk, men samtidig ganske dramatisk. Han gjorde livet ditt så komplisert. Men så gjorde jo du livet hans enda mer komplisert enn han..Så da var dere vel ganske lik? Du hadde ingenting å være sur på ham for. Nå var forhåpentligvis alt sammen over. Det var tid for å leve et normalt liv. Med Justin.

Hero, av Enrique Iglesias. I historien er det denne sangen Justin synger.



15 kommentarer, så kommer det ny del!♥




Kommenter her

20 Kommentarer

03.des.2011 15:35

"DittNavn, er ikke Justin der?" spurte han sjokkert. "Nei, han dro. Han hater meg! Jeg vet ikke hva jeg har gjort engang!" sa du helt fortvilet. "Slapp av, jeg er der om 2 sekunder!" sa han, og la på. Du sukket, og lente hodet mot veggen. 


Det føltes som om det gikk flere år før Ryan endelig kom. "Yo, hva skjer?" sa han, og satte seg ned ved siden av deg. "Han dro! Han sa at alt var min feil..Men jeg vet ikke engang hva jeg har gjort!" sa du, og så på han. "Kanskje vi kan spørre Victoria?" foreslo han. "Ja, for det funker jo! Tror du virkelig at hun vil prate med meg?" sa du ironiskt, og så vekk. "Kanskje ikke deg, men det kan godt henne hun vil prate med meg!" sa han, og reiste seg for å gå inn. "Victoria er ikke der" sa du, og han kom tilbake igjen. "Det er ingen her, alle sammen har dratt. Ingen vil være i nærheten av meg. Jeg er et monster" mumlet du surt, og trampet inn i huset. "DittNavn, ikke vær sånn! Hvis vi bare prater med dem, så kommer alt til å ordne seg. Det er jeg 100% sikker på!" sa han, og sprang etter deg. "Men jeg vil ikke prate med dem!" ropte du. "Neivell, jeg beklager for at jeg prøver å hjelpe deg da!" sa han sint, og gikk. "Vent, Ryan! Det var ikke ment slik! Jeg bare...ååh" Sa du, og datt sammen. Du hadde ødelagt alt sammen. Du hadde ødelagt for deg selv. Kanskje det var best om du dro tilbake til Florida? Det eneste du gjorde her i Canada, var jo å ødelegge alles liv! Du var så irritert på deg selv, at du ikke visste hva du skulle gjøre. Kanskje rus var den beste måten på å få bort smerten på? Du krablet bort til kjøleskapt og fant frem en flaske med vodka. Du famlet med glassene i skapet, og sjenket oppi ett av dem. Du så usikkert på glasset, og vurderte om det var lurt eller ikke. "Jaja, whatever, ett glass kan vel ikke skade?" sa du, og tok en slurk. Du slurpet i deg to glass, og fyllte på det tredje. Du kjente rusen i blodet ditt, og svimmelheten hadde kommet. Du så skeptisk på det tredje glasset, og vurderte om du skulle stoppe, eller drikke mere. "Same shit" mumlet du, og kvellte det i deg...

"Kjære deg! Hva har skjedd? Hvor er alle sammen?" Ropte tanten din, og hjalp deg opp. Det var fullt at knust glass, oppkast og ølflasker rundt deg. Du mumlet noe, som du ikke forsto selv engang. "Kom, vi må få deg i seng!" sa hun alvorlig, og bærte deg opp på rommet ditt. "Slapp av, jeg kan rydde opp. Det er slikt som skjer. Bare få deg litt søvn du, slik at du blir bedre." sa hun, og la dynen over deg. Hodet ditt verket, og du klarte ikke å tenke klart. Hva hadde skjedd? Hva var klokken?



10 kommentarer, så kommer ny del!♥ (Kun én kommentar hver)




Kommenter her

13 Kommentarer

03.des.2011 14:34

Han så på deg igjen, men denne gangen var det akkurat som om du kunne se en liten ild i øynene hans. Han var sint. Hvorfor? "Justin! Slutt, jeg blir redd!" ropte du, og visste ikke hva du skulle gjøre. Han sa ingenting, og la kastet hodet sitt ned i hendene hans igjen. Det var umulig å få kontakt med han. "Victoria" hvisket du til deg selv, og gikk inn. 


Du så deg rundt, og grøsset. Planen var at Justin skulle slå opp med Victoria. Hadde han gjort det? Var det derfor han var så lei seg? Og hvor var Victoria? Du gikk inn på kjøkkenet, men rommet var helt tomt. Det var ikke en eneste sjel å se. "Hallo?" ropte du forsiktig, men ingen svar. Du gikk videre ut til stuen, og ingen var der heller. Det var helt stille innenfor de fire veggene i huset. Du følte deg plutselig helt alene, selv om Ryan, Chaz og Justin satt utenfor. Det var som om hele huset var hjemsøkt og forlatt. Du gikk inn i alle rommene, til og med kjelleren, men ingen Victoria var å finne. Du gikk skuffet ut til guttene igjen, men det var bare Justin som var igjen. "Hvor er alle sammen?" spurte du, men som forventet, fikk du ingen svar. Han var som en stein. Han verken rørte på seg eller sa noe. Akkurat når du trodde alt gikk rette veien, så måtte alt snu. Du satte deg ned ved siden av han, og så ut mot veien.

"Du vet..når man er fullstendig på bunnen, så er det ingen annen vei enn opp. Men når man enda ikke har nådd bunnen, så kan man fortsatt synke lavere" sa han plutselig. Du snudde deg, og så overasket på han. Hva mente han med det? Og hvorfor sa han det? Du ble forferdelig nyskjerrig, men regnet med at du ikke kom til å få noe svar om du spurte. "Justin, fortell meg hva som har skjedd!" sa du enda en gang. Han så opp på deg, og tørket bort tårene. "Gjett én gang! Alt sammen er din feil! Du og dine geniale planer!" sa han sint og reiste seg. "Hvor skal du?" spurte du redd. "Hjem!" sa han irritert, og forsvant. Du ble sittende helt alene på trappen. Helt for deg selv. "Hva har jeg gjort?" spurte du deg selv, og så opp mot himmelen. Tårene presset seg frem, og du krøllet deg sammen. Du frøs, men gikk ikke inn. "Hvorfor må alt være så komplisert?" nærmest ropte du opp til himmelen, i håp om at den ville svare deg. Noe den ikke kom til å gjøre, uansett hvor mye du prøvde.

Du tok opp telefonen og ringte til Ryan. "Hey" sa han. "Hvor er dere?" spurte du skjelvent, og holdt tårene tilbake. "Eh, vi måtte hjem for å spise middag...Går det bra eller?".."Om det går bra?! Nei. Alt annet enn bra! Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre!" ropte du og følte sorgen trenge seg inn. "DittNavn, er ikke Justin der?" spurte han sjokkert. "Nei, han dro. Han hater meg! Jeg vet ikke hva jeg har gjort engang!" sa du helt fortvilet. "Slapp av, jeg er der om 2 sekunder!" sa han, og la på. Du sukket, og lente hodet mot veggen. 

8 kommentarer, så kommer neste del!♥




Kommenter her

9 Kommentarer

03.des.2011 13:46

"Okei, vi går nå. Du vet hva du skal gjøre, sant?" sa du, og så skeptisk på han. Han nikket fort, og ga deg skateboardet hans. "Ryan, Chaz! Kom, vi drar å skater!" ropte du, og de kom springende med en gang. "Wow, visste ikke at du kunne skate?" sa Chaz overasket. "Det er mye du ikke vet om meg!" sa du og lo.


Dere skatet bort til parken, og det var lettere enn du hadde trodd. Du hadde faktisk aldri skatet før. "Fikk du pratet med Justin?" spurte Ryan, og kom bort til deg. Dere satt dere ned ved asfaltkanten, og så på Chaz og noen andre gutter som skatet. "Ja, og det er jeg utrolig glad for!" sa du glad tilbake, og snurret på hjulet til skateboardet. "Så..hva skjedde?" spurte han, og så på deg. "Han fortalte meg hva som hadde skjedd, og vi ble enige om at han skulle slå opp med Victoria. Hun kommer sikkert til å bli utrolig sur, og vil ha meg vekk, men jeg blir her. Uansett hva hun gjør!" sa du, og lo. Tenk at Victoria hadde vært falsk mot deg hele tiden! All latteren, alle samtalene..Alt sammen hadde vært falskt. "Vel, jeg er glad dere har fått ordnet opp!" sa han, og reiste seg opp og skatet bortover til de andre. Du orket ikke å skate mere, så du ble bare sittende der og se på dem. De var faktisk utrolig flinke, men Chaz feilet ganske ofte når han skulle gjøre triks.

"Du, skal vi dra tilbake? Det begynner å bli kaldt og Chaz er sulten" sa Ryan, og lo. "Haha, ja det er vel best Chaz ikke sulter ihjel!" sa du, og dere dro tilbake. Døren stod helt åpen, og Justin satt på trappen med hodet gravd i hendene hans. Da du han sitte på trappen, så liten og ynkelig, sprang du bort til ham. "Hva skjer? Hvor er Victoria?" spurte du forvirret, og ville vite hva som hadde skjedd. Justin løftet hodet, og så med et tomt blikk på deg. Øynene hans var glinsende rød, og kinnene var fyllt med tårer. Du la armene dine rundt han, og klemte han. Du hatet å se Justin såret, spesielt når du ikke visste hva som var galt. "Justin, fortell meg hva som har skjedd!" hvisket du, og slapp taket rundt ham. Han så på deg igjen, men denne gangen var det akkurat som om du kunne se en liten ild i øynene hans. Han var sint. Hvorfor? "Justin! Slutt, jeg blir redd!" ropte du, og visste ikke hva du skulle gjøre. Han sa ingenting, og la kastet hodet sitt ned i hendene hans igjen. Det var umulig å få kontakt med han. "Victoria" hvisket du til deg selv, og gikk inn. 



5 kommentarer, så kommer neste del!♥




Kommenter her

7 Kommentarer

03.des.2011 11:40

"Går det bra eller?" spurte Ryan i døren. "Hvor lenge har du stått der?" spurte du helt fortvilet. Du var redd for at han kanskje hadde hørt alt sammen. Eller visste han det kanskje fra før av? Det var jo Ryan som sa at dere burde prate sammen. "Slapp av, jeg kom nettop" sa han, og forsvant ut igjen. 


"Men, jeg forstår ikke....hvorfor kan du ikke bare gjøre det slutt med henne?" spurte du, og så forvirret på han. "Hvis jeg slår opp med henne, så sier hun at hun skal sende deg tilbake til Florida. Men det vil jeg ikke! Jeg vil ha deg her!" sa han, og fiklet med kanten på skjorten. "Ta det med ro, hun kan ikke drive å flytte meg frem og tilbake! Jeg er jo ikke akkurat en pakke..? Men jeg tror jeg har en plan" sa du, og så rundt deg etter juleballkjolen din. "DittNavn, jeg vet ikke helt hvor lurt det er å følge din plan. Du husker vel sist gang da du kom med en 'genial plan' ?" sa han, og lo. "Ja, jeg vet at den planen ikke gikk helt som planlagt..Men denne gangen lover jeg deg at den er genial! Tro meg!" sa du, og hoppet ut av sengen. "Mhm? Fortell meg om planen din da!" sa han, og flugte etter deg.

"Okei, først og fremst må du slå opp med henne. Hvis jeg kjenner henne rett, så kommer hun til å si masse rart til mediene, slik at du får et dårlig rykte på deg. Da skal du stå frem, og fortelle sannheten. Du skal fortelle at Victoria lurte deg, og hele pakka! For da kommer nemlig alle til å tro på deg, og ikke Victoria. Da vil det jo være Victoria som får et dårlig rykte på seg! Er jeg genial, eller hva?" sa du, og tok opp juleballkjolen din fra posen. "Wow! Er det din kjole?" sa han, og stirret på kjolen. Du nikket, og studerte den nøye. Den var finere nå, enn den var i butikken. "Er den til juleballet?" .. "Ja, egentlig..Men jeg tror ikke jeg skal gå på ballet." mumlet du, og la ned kjolen. "Åhh" sa han skuffet, og så ned. Du kunne se skuffelsen i øynene hans, og fikk dårlig samvittighet. "Men hva synes du om planen min?" Spurte du, og prøvde å få opp stemningen. "Jeg vet ikke helt..tror du det kommer til å funke?" spurte han. "Jeg vet ikke.. Vi får aldri vite det, om vi aldri prøver!" sa du, og smilte. "Du har vel rett!" sa han, og smilte tilbake. 

"Hei, hvor ble det av dere? Jeg har satt inn maten i kjøleskapet, bare ta det dere vil ha" sa tanten din da dere kom inn på kjøkkenet. "Ja, beklager for at jeg forlot frokosten, men vi måtte bare ordne opp i noe. Hvor er de andre?" spurte du, og ordnet litt mat til dere. "Jeg tror de er ute i stuen. Men jeg drar ut med noen venner en stund, vi ses senere! "sa hun og forsvant ut av huset. "Jeg tar med Chaz og Ryan til skatebanen, så får du pratet med Victoria etter vi har spist" sa du og smilte. Justin så usikker ut, og hadde ikke sagt noe på en stund. Vanligvis pleide han å bable i ett sett, men i det siste hadde han ikke sagt stort. "Er det noe i veien?" spurte du, og så på han. Da merket du hva det var som feilet han. Han stirret på armen din. Han hadde nok oppdaget kuttet ditt, og blitt skremt. Det var vel derfor han hadde vært så stille, han var helt vettskremt. "Hva har skjedd med armen din?" spurte han kaldt, og ansiktet hans ble blekere. "Åja, det..Det var bare et uhell, jeg skulle skjære brød i går, og så glapp jeg kniven.." sa du lavt, og så ned på armen din. "Uhell? Åja, daså..I såfall, så er dette siste gang du lager mat til meg!" sa han og lo. Du hatet å lyve for Justin, men hvem vet hva som kunne ha skjedd om du fortalte han sannheten? 

"Okei, vi går nå. Du vet hva du skal gjøre, sant?" sa du, og så skeptisk på han. Han nikket fort, og ga deg skateboardet hans. "Ryan, Chaz! Kom, vi drar å skater!" ropte du, og de kom springende med en gang. "Wow, visste ikke at du kunne skate?" sa Chaz overasket. "Det er mye du ikke vet om meg!" sa du og lo.


Vil dere ha historiemaraton i dag? o.O




Kommenter her

6 Kommentarer

01.des.2011 23:00

Han tok av seg skoene og hengte fra seg jakka, før han fulgte etter deg inn på rommet ditt. Dere satte dere ned i sengen, med ryggen lent mot veggen. Han sukket, og pustet tungt ut. "Såå, hvor var vi? Ja, alt sammen startet med..."


...da du flyttet fra Canada til Florida. Du knuste hjertet mitt fullstendig, og jeg ante ikke hva jeg skulle gjøre. Jeg var inne hele sommerferien, og trodde livet mitt var helt ødelagt. Når skolen begynte igjen hadde moren min pratet med en som het Scooter. Hele det året gikk utrolig fort, jeg reiste mye frem og tilbake. Til slutt skrev vi kontrakt med noen folk, og hele pakka.. Det var starten på karrieren min, og jeg forsto ingenting av det som skjedde. Ja, det er egentlig en ganske lang historie, så jeg får prøve å gjøre den så kort som mulig. Jeg dro tilbake til Canada, og fortsatte det gamle livet igjen. Jeg hadde ikke så mange venner, bare Victoria, Chaz og Ryan. De så hvor mye jeg savnet deg, og at jeg var deppa hele tiden. Så det var da Victoria kom med forslaget. Hun sa at dere var kusiner, og at hun kunne hjelpe meg med å få deg til å flytte tilbake. Jeg kunne ikke annet enn å si ja til det. Det var jo det eneste jeg noen sinne ønsket meg. Å få deg tilbake. Å treffe deg. Tanken var nesten ubeskrivelig! Hun sa at det kom til å bli vanskelig, men at hun skulle klare det. Hun trengte bare litt tid på seg. Jeg prøvde å være tålmodig, og det var jeg. Til slutt sa hun at hun ikke orket å prøve mere, hvis jeg ikke ingikk en avtale med henne. Avtalen gikk ut på at jeg og Victoria skulle late som om vi var sammen, til media altså, slik at Victoria ble litt kjent og masse annet rart. Jeg var ung og dum, og sa ikke stort annet enn ja. Så etter ett år fikk jeg vite at du skulle komme tilbake, og hjertet mitt ble satt i en lykkerus. Jeg hadde aldri vært så glad før. Så, nå for noen dager siden..så ba Victoria meg om at jeg og du måtte slutte å være sammen. Hun sa at det var det beste for meg, siden hvis media fant det ut, så kom jeg til å få et skikkelig dårlig rykte på meg, om at jeg var utro, en player osv.. Så, det var derfor jeg sa det til deg. Jeg mente det ikke, jeg lover! Jeg sverger på at det er sant. Stol på meg!" sa han, og du fikk tårer i øynene. Hadde han virkelig gjort alt det bare for å treffe deg igjen? 

"Går det bra eller?" spurte Ryan i døren. "Hvor lenge har du stått der?" spurte du helt fortvilet. Du var redd for at han kanskje hadde hørt alt sammen. Eller visste han det kanskje fra før av? Det var jo Ryan som sa at dere burde prate sammen. "Slapp av, jeg kom nettop" sa han, og forsvant ut igjen. 

hahaha, syykt dårlig del..beklager, men fantasien min står på 0 akkurat nå, for å si det sånn..




Kommenter her

4 Kommentarer

30.nov.2011 23:19

"Jo, men jeg har noe jeg må si deg..Det er en ting jeg vil du skal vite" sa han forsiktig. Du ble ikke overasket, for du visste nøyaktig hva han kom til å si. "At du og Victoria er sammen?" sa du fort, og så på ham. Han fikk ikke frem et eneste ord. Han var sjokkert. Hvorfor det? Var ikke Victoria og Justin sammen likevel? 


"HVA?! Hvem har sagt det?" ropte van fortvilet. "Det sier seg jo selv, når du 'dumper' meg, og drar til New York med Victoria! Og når dere blir omtalt som Årets hetese kjendispar!" sa du, og tok hendene i kryss. "DittNavn, det er ikke slik som du tror! Hvis du bare lar meg forklare!" Du så på han. Øynene hans var helt blanke. Hva hadde du gjort? Skulle du la han forklare? "Vet du hva Justin? Jeg hadde faktisk troen på deg! Jeg hadde faktisk følelser for deg! Jeg ofret faen meg mitt eget forhold med christian for deg! Så ikke tro at du bare kan komme her å leke med følelsene mine! For det kan du ikke! Jeg drar tilbake til Florida! Jeg holder ikke ut dette lengre!" Ropte du til han, og angret med en gang på det du hadde sagt. Du ble vanvittig sur på deg selv. Hvorfor klarte du aldri å tenke før du åpnet munnen?

"Jeg elsker deg, DittNavn! Ikke dra fra meg, vær så snill! Jeg kan forklare alt sammen, bare ikke dra til Florida!" tryglet han, og du kunne kjenne samvittigheten krype seg inn på deg. Kanskje alt bare var en stor misforståelse? "Jeg skal ikke dra, på én betingelse! Du må være helt ærlig med meg hele tiden, uansett hva! Og du må forklare absolutt ALT!" sa du, og smilte lurt til han. Du kunne se at han lyste opp, og ble utrolig lettet. "okei, alt sammen startet med.." begynte han, men du avbrøt han. "Kom, vi kan gå inn på rommet mitt, så slipper vi å stå ute i gangen og prate!" Han tok av seg skoene og hengte fra seg jakka, før han fulgte etter deg inn på rommet ditt. Dere satte dere ned i sengen, med ryggen lent mot veggen. Han sukket, og pustet tungt ut. "Såå, hvor var vi? Ja, alt sammen startet med..."

Nå overlever du vel, Sonya? :)
Sorry, for veldig kort og kjedelig del, men det var alt jeg rakk å skrive!




Kommenter her

6 Kommentarer

30.nov.2011 21:56

Du reiste deg opp, og begynte å rote i alle skuffer og skap. Til slutt, i den nederste skuffen, fant du det du lette etter. Et barberblad. Du dro opp genseren din, og så ned på armen din. De tykke blodårene vistes gjennom huden. Hadde du noe igjen å leve for? Var det noen som kom til å legge merke til det om du forsvant? Du la barberbladet forsiktig mot håndleddet. Du følte en stor trang til å gjøre det, men var det det rette å gjøre? 


"Hva er det du holder på med?!" ropte Ryan bak deg. Du skvatt, snudde deg fort, og barberbladet glapp ut av hånden din og du fikk et dypt kutt på armen. "DittNavn!" ropte han forskrekket, og tok fram et håndkle som han surret rundt såret. Du stod  helt i ro, skjønte ingenting av hva som skjedde. Genseren din var full av blod, og det samme var Ryan's hender. "Nå har det gått for langt, du skal prate med Justin i dag. Jeg bryr meg ikke om du vil eller ikke. Det kan ikke fortsette slik!" sa han, og renset såret. "Nei" sa du stille, men bestemt. Du ville aldri se Justin igjen. Det eneste dere hadde til felles, var at dere begge to var noen duster. "Jeg vet at du ikke liker livet ditt akkurat nå, men slapp av. Alt kommer til å gå bra!" sa han, og strøk deg på ryggen. "Hvordan kan du si at alt kommer til å gå bra?! Du vet ikke noe om hvordan jeg har det!" Ropte du sint, og ristet hånden hans bort. "Jeg prøver ihvertfall!" sa han irritert tilbake. Det var første gangen du hadde hørt han så sint. Hva hadde du gjort galt nå? Du ville ikke miste en av de få vennene  du hadde igjen. "Sorry, Ryan! Jeg mente det ikke på den måten. Jeg bare..." .. "er ikke i rett humør?" avsluttet han. Du nikket, og så ned på armen din. Du angret på at du i det hele tatt tok frem barberbladet. Hvordan kunne du tenke på å gjøre noe slikt? "Vi burde nok gå ned til Chaz igjen, han lurer nok på hvor det blir av oss" sa han, og dere gikk ned til han. "Hvor ble d----DittNavn, WTF?" ropte han når han så armen din. Han så overasket på deg, og så på såret du hadde. "Ryan? Kan du fortelle meg hva som har skjedd, eller?" sa han, og glanet på såret. "La det være, Chaz. Du gjør bare vondt, verre" sa han, og skrudde av TV'en. "Skal vi legge oss?" spurte han, og alle nikket. Dere ordnet i stand madrasser og puter i stuen. "Når kommer de hjem igjen?" hvisket du lavt, før dere sovnet. "I morgen" svarte Chaz med en trøtt og surken stemme. "Og da skal du prate med Justin!" la Ryan til, og dere sovnet. 

"aaw, så søtt! Kom å se, Victoria!" halv-ropte tanten din, og et lys blinket. Du kunne høre skritt som kom mot deg, og stoppet brått. Du strekte deg, og åpnet øynene forsiktig. Du myste bort på tanten din og Victoria som stod og så på dere. "God morgen, syvsover!" sa Victoria, og lo. Du ga henne et stygt blikk, og snudde deg. Chaz og Ryan lå der fortsatt, og de snorket som to store griser. Ihvertfall Chaz. "Ja, vi kan gå og ordne frokost til dere, vi!" sa tanten din ivrig, og dro med seg Victoria inn på kjøkkenet. Du ristet i skulderen til Ryan for å vekke han. "Hva er det?" mumlet han sint. "Våkne, de er kommet hjem!" sa du. Han hoppet opp med en gang. "Jeg er våken!" sa han, og du lo. "Og hva med Chaz?" dere så skeptisk på hverandre. "1, 2, 3!" telte dere i kor, og hoppet opp på han. "Æææh, drittunger!" ropte han surt, og dere begynte å le. "Sånn går det når man absolutt skal sove lenge! Kom, vi skal spise!" sa du, og du hadde fått tilbake det glade humøret ditt igjen. Takket være Ryan og Chaz. Du lurte på hvordan det kom til å bli fremover, siden du og Victoria bodde under samme tak. "Neimenn, se! Småtrollene er våken!" utbrøt tanten din, og lo. Dere spiste frokost, nesten som normalt. Victoria trodde alt var normalt mellom dere, men der tok hun feil. Du hadde jo funnet ut av Justin og Victorias lille 'hemmelighet', så nå var ''bestevenn-forholdet'' deres slutt. Aldri i livet om du skulle stole på henne igjen! Aldri.

"Du husker vel hva du lovte meg?" hvisket Ryan når dere var ferdige å spise. "Mhm" mumlet du tilbake. "Han er her nå" fortsatte han. "Hva?!" ropte du. Alle sammen så rart på deg, og lurte på hva du ropte for. "Unnskyld, jeg trodde bare jeg så en mus under bordet, men det var visst bare en stein. Heh, dumme meg!" sa du, og de andre fortsatte med sitt. "Hva gjør han her? Nå?" hvisket du tilbake til han. "Det er ikke så viktig! Det som er viktig nå, er at du går ut å prater med han!" sa Ryan. "Javel da! Men om alt sammen bare blir mye verre, så har jeg deg å skylde på!" sa du bestemt, og gikk ut i gangen. 

"Hei" hørte du en kjent, mørk stemme nøle. Du kjente boblene begynte å bruse, føttene dine sveve og hodet ditt sure i den kjærlighetsrusen du hadde lengtet så lenge etter. Det var så godt å høre stemmen hans igjen, selv om du hatet han. "Jeg trodde du sa at du aldri ville prate med meg?" sa du alvorlig, og så på ham. Du så inn i de nydelige, nøttebrune øynene hans. "Jo, men jeg har noe jeg må si deg..Det er en ting jeg vil du skal vite" sa han forsiktig. Du ble ikke overasket, for du visste nøyaktig hva han kom til å si. "At du og Victoria er sammen?" sa du fort, og så på ham. Han fikk ikke frem et eneste ord. Han var sjokkert. Hvorfor det? Var ikke Victoria og Justin sammen likevel?



♥God natt!




Kommenter her

5 Kommentarer

29.nov.2011 22:38

"Hva mener du?" spurte du, og så på forvirret Ryan. Han svarte ikke, men nikket mot Tv'en. Du vridde hodet ditt, og så på TV'en. Du klarte ikke å tenke klart. Du ble irritert, sint, skuffet, såret og rasende på samme tidspunkt. Du kastet fjernkontrollen hardt i tven, og ropte høyt. "FA*N! STYGGE B*TCH! JEG SKAL DREPE HENNE!"



"Kom, jeg tror du trenger deg litt luft" sa Ryan alvorlig, og dro deg med ut. Du var fortsatt like sjokkert, og klarte nesten ikke å få ut et eneste ord. "Det var derfor Justin sa det-du-vet på skolen i dag. Han ville unngå den reaksjonen. Jeg skjønner at du syntes at alt er ganske komplisert, for det synes jeg også!" Du hørte såvidt noe av det han sa. Du var helt oppgitt i tankene dine. Du visste ikke hvor du skulle gjøre av deg. "Han er en dust!" sa du bestemt, helt ut av det blå. "hvem?".."Hvem tror du?".. "Justin?".."Mhm.. Jeg burde ha visst bedre enn å falle for en kjendis. Jeg angrer sykt mye på at jeg slo opp med Christian, bare slik at jeg kunne bli sammen med Justin! JEG er en dust!".."Du, kanskje du burde prate med Justin? Han liker deg jo fortsatt, han mente sikkert ikke å såre deg!"..."Så hvorfor sa han at han aldri ville prate med meg mere?".. Ryan sukket, og gikk saktere. "Det jeg vil frem til, er at selv om han kanskje er en dust nå, så vet du godt at det ikke er den ekte Justin. Bare tenk tilbake på den første uken. Justin falt pladask for deg, han hadde ventet på deg i mange år, han hadde pratet, grått, sørget, og fortalt om deg hver dag. Han reddet livet ditt, han holdt seg våken i 9 dager for din skyld, han støttet deg og ofret mye for deg. Han skrev til og med en sang til deg! Kom igjen, DittNavn! Innerst inne vet både du og jeg at den gutten på tv'en, ikke er den gutten vi kjenner" sa han, og fikk deg til å innse noe. "Du har vel rett..." sukket du, og sparket i en liten stein på bakken. "Se der Ja, det var akkurat det jeg ville høre!" rope Ryan, og klemte deg. "men jeg forstår fremdeles ikke hvorfor Victoria gjør dette mot meg? Vi er jo bestevenner, vi forteller hverandre absolutt ALT! Og hun visste jo at jeg og Justin holdt på! Hvorfor kom hun og ødela alt sammen?" sa du, og bøyde deg vekk. "uhm, det var det jeg skulle si Ja..Det er kanskje litt vanskelig å forstå dette, men det var på en måte DU som kom og ødela alt. Ikke Victoria.." sa han stille, mens dere var på tur inn igjen. "Jeg?!" ropte du forskrekket, og tok hånden på brystet. "Ja, altså...Victoria og Justin er på en måte sammen" sa han, og så ned. "Hæ? Når ble de det? I går liksom?" spurte du irritert. "ehm, det er over 1 år siden." .. "Whaaat? Kødder du? Og så har ingen sagt noe?".. " Altså, forholdet demmes er egentlig hemmelig, de tror ikke at noen vet om det. Men jeg og Chaz har noen virkelige nøttehjerner, vi fant ut av det med en gang!"

"Og så har dere ikke sagt noe om det før nå?!" ropte du sint, og sprang inn i huset, og opp på badet. Du låste døren, og datt ned på det kalde gulvet. Du følte deg som en komplett idiot. Du skulle ønske du kunne dra tilbake til Florida. D ville ikke være her lengre. Det var altfor mye drama enn det du klarte å takle. Hvorfor kunne ikke alt bare være som normalt? Du så deg rundt. Alt rundt deg var hvitt. Du reiste deg opp, og begynte å rote i alle skuffer og skap. Til slutt, i den nederste skuffen, fant du det du lette etter. Et barberblad. Du dro opp genseren din, og så ned på armen din. De tykke blodårene vistes gjennom huden. Hadde du noe igjen å leve for? Var det noen som kom til å legge merke til det om du forsvant? Du la barberbladet forsiktig mot håndleddet. Du følte en stor trang til å gjøre det, men var det det rette å gjøre? 




Kommenter her

10 Kommentarer

29.nov.2011 20:08

"Nei, det er jeg som skal beklage! Jeg har vært altfor slem med deg! Jeg skjønner bare ikke hvordan jeg kunne være slik mot deg..Jeg beklager, kan du tilgi meg?" sa hun, og så på deg met et søtt, blikk. "Selvfølgelig, Victoria! Tror du virkelig at jeg ville blitt sur på bestevennen min for en liten misforståelse?" sa du, og ga henne en klem. "Men jeg må nesten pakke ferdig nå, flyet går om en halv time!" sa hun, og lukket kofferten. 


"Kos deg!" ropte du, idet hun sprang ut døren. En mørk bil hentet henne, den lignet veldig på Justins. Du og tanten din stod ute på trappen og vinket til Victoria, før bilen kjørte vekk. "Så hva er dine planer for helgen?" spurte hun, idet dere gikk inn igjen. "Egentlig ikke noe spesielt..Eller jo, Jeg tror jeg skal være sammen med Ryan og Chaz!" svarte du. "Åja, så koselig da! Hvor skal dere være?" Dere gikk inn på kjøkkenet, og du hjalp henne med å rydde etter middagen. "Ja, det var det ja..Tror du vi kan være her? Vi tenkte å leie en film, og bestille pizza" Sa du, og lukket oppvaskmaskinen. "Ja, det går vel fint! Jeg kan dra ut wn tur i kveld, så slipper dere å ha meg slitende etter dere" sa hun, og lo. 

"Mmmm, det lukter godt! Pepperoni-pizza, her kommer jeg!" hørte du en gnelende stemme rope fra gangen. Du lo, og gikk ut til gangen for å ta i mot dem. "Hei til deg óg!" sa du til Chaz, som allerede var halveis inne. "Du kjenner jo Chaz. Ingen kan stoppe han når det er snakk om mat!" sa Ryan, og hang fra seg jakken. "Haha, ja! Det er litt rart det der..Han er jo ikke akkurat så veldig tykk" mumlet du, og så bort på Chaz' mage. "Hey, jeg hørte den der!" ropte han med munnen full. "Jeg tok med et par filmer som vi kan se! Vi har allerede sett alle drama filmene til Victoria" Sa Ryan, og tok frem et par DvD-er. "Dear John! Herregud, jeg elsker den filmen!" ropte du og famlet med coveret. Du hørte Chaz sukke høyt fra kjøkkenet. Han likte tydeligvis ikke den filmen. "Hey, ikke spis opp alt! Spar litt til oss også!" ropte du, og satte på filmen. Chaz kom ut i stua med pizza og brus. Dere satte dere ned i sofaen. Du satt i midten, mellom Ryan og Chaz. Filmen startet, og du husket hver eneste replikk. Dear John hadde vært favorittfilmen din så lenge du kunne huske. Selv om den var utrolig trist, likte du den. 

"Okei, denne filmen er altfor jentete til at jeg og Ryan kan se på den uten å svi bort øynene våre!" sa Chaz helt plutselig, og tok fjernkontrollen. Han switchet mellom kanalene, og stoppet på MTV. "Opp og hopp, nå skal vi danse!" ropte han, og dro deg opp fra sofaen. Han stoppet, og så rart på TV'en. "Flott! Akkurat når jeg vil ha musikk, så må det være noe teit show som blir sendt!" sutret han, og datt ned i sofaen igjen. "Ååh, det er jo AMA's!" ropte Ryan, og skrudde opp lyden. Dere satt klistret til skjermen, og fulgte med på alle kjendisene som inntok den røde løperen i New York. "DittNavn! Se, en krokodille på verandaen deres!" ropte Chaz så høyt at du skvatt. "Hysj!" ropte du forskrekket, og slo til ham. Du så tilbake på tv'en igjen, og en svart limo stoppet ved den røde løperen. "Jeg er trøtt, kom vi går opp og legger oss!" Sa Ryan, og prøvde å dra deg opp fra sofaen. "Hva feiler det dere?! Jeg vil jo se på prisutdelingen!" ropte du irritert, og så på dem. "Helt sikker?" spurte Chaz stille, og så fra deg til tv'en. Du så sjokkert på han, og skjønte ikke hva han mente. "Hva mener du?" spurte du, og så på forvirret Ryan. Han svarte ikke, men nikket mot Tv'en. Du vridde hodet ditt, og så på TV'en. Du klarte ikke å tenke klart. Du ble irritert, sint, skuffet, såret og rasende på samme tidspunkt. Du kastet fjernkontrollen hardt i tven, og ropte høyt. "FA*N! STYGGE B*TCH! JEG SKAL DREPE HENNE!" 






Kommenter her

8 Kommentarer

28.nov.2011 18:52

"fint, da ses vi klokken sju!" sa du, og gikk inn i klasserommet. Du så deg rundt, og læreren var ikke kommet enda. Den eneste plassen som var ledig, var helt bakerst i klasserommet. Mellom Victoria og Justin...


Du så rundt i klasserommet enda en gang, for å se om det var noen andre ledige plasser.Du sukket, slengte fra deg sekken og satte deg ned ved pulten. Du likte ikke å sitte i klasserommet når det var så stille, spesielt siden du ikke hadde noen å prate med. "Hei" sa du lavt til Victoria, og smilte. Hun smilte falskt tilbake, og snudde seg. Hva var det som feilet henne? Hun hadde oppført seg utrolig merkelig den siste uken. Læreren kom inn i klasserommet, og ble sjokket. "Hva er det som skjer? Er Megan Fox død?" sa han, og prøvde å virke morsom. Det verste var at ingen flirte. Det var som om hele klassen var påvirket av ditt humør. Deprimert. "Vel, slå opp på side 78 i geografi boken deres, så går vi gjennom teksten fra forrige uke!" sa han, og snudde seg for å skrive noe på tavlen. Du lente deg bakover, og pustet ut. Om du bare hadde latt Sonya være i fred, hadde ingenting av dette skjedd. Du kunne ha levd det normale, enkle tenårings-livet ditt, men nå var den tiden forbi. Det var ingen vei tilbake. 


"Hei! Hvordan gikk det på skolen i dag da?" spurte tanten din, med et stort smil om munnen da du kom hjem. "Neimenn, er det noe i veien, vennen?" sa hun, da hun så det ynkelige, lille ansiktet ditt kom subbende inn på kjøkkenet. "hm? neida" mumlet du, og letet i kjøleskapet etter noe å spise. "Middagen er snart klar, du klarer vel å vente med å spise til da?" Du ristet på hodet, og tok med deg en youghurt på rommet.

Du satt deg i vinduskarmen og spiste youhurten. Du hørte ytterdøren slamre igjen, og visste med en gang at det var Victoria som var hjemme. Skulle du gå ut og prate med henne? Nei, du lot være. Hun kom sikkert ikke til å bry seg om deg uansett. Du kastet youghurten i søpla, og lyttet til fuglene som kvitret utenfor vinduet, som var dekket av dugg. Det var kaldt og ganske fuktig ute, det var like før sneen kom. Du la deg ned på senga, og tok et godt tak rundt Tasse. Tasse var bamsen som du fikk i avskjedsgave fra Justin før du flyttet. Du gråt, kjente tårene i munnen. De rant nedover kinnene dine. Du trakk dyna godt over deg. Du ville aldri stå opp. Ikke så lenge du lever. Angsten krøp gjennom deg, langsom og seigt, gjennom de trange blodårene dine. 

"Hei, kommer du ikke og spiser middag?" hørte du en lys stemme si. Du så opp fra dynen, og så Victoria stå der med en koffert i hånden. "eh, nei...Jeg har allerede spist, jeg" svarte du, og tørket fort bort alle tårene. Det ble stille en stund. Du så ned på kofferten ved siden av benet hennes. "Hvor skal du?" spurte du, og så opp på henne. "Jeg skal til New York i helgen, sammen med en venn" forklarte hun, og forsvant fort. New York? Hvorfor hadde hun ikke fortalt deg det før? Åja, det var det ja. Dere hadde jo ikke pratet sammen på en god stund. Kanskje det gikk rette veien? Kanskje dere var på vei til å bli venner igjen? Du reiste deg opp fra sengen, og gikk bort til Victorias rom. Døren sto halvåpen, og hun holdt på å pakke ferdig i kofferten. Du banket forsiktig på dørkarmen, før du gikk inn. Victoria snudde seg, og så overasket på deg. "Åh, er det deg?" sa hun glad. Du nikket, og smilte. Hun virket mye lykkeligere nå, enn hun hadde vært sist uke. Kanskje det var turen til New York som fikk henne i bedre humør? 

"Duh, beklager hvis du synes jeg har vært litt for...eh, jeg vet ikke helt hva jeg skal si...frekk? i det siste.." sa du til slutt, og satte deg ned på sengekanten. "Nei, det er jeg som skal beklage! Jeg har vært altfor slem med deg! Jeg skjønner bare ikke hvordan jeg kunne være slik mot deg..Jeg beklager, kan du tilgi meg?" sa hun, og så på deg met et søtt, blikk. "Selvfølgelig, Victoria! Tror du virkelig at jeg ville blitt sur på bestevennen min for en liten misforståelse?" sa du, og ga henne en klem. "Men jeg må nesten pakke ferdig nå, flyet går om en halv time!" sa hun, og lukket kofferten. 



Delta på konkurransen vår HEEEEER!




Kommenter her

6 Kommentarer

27.nov.2011 22:55

du så at han ble rød i øynene, og tårene trillet nedover det nydelige ansiktet hans, men du brydde deg ikke. Eller, du prøvde ihvertfall å late som om du ikke brydde deg. Du ga faen i alle sammen rundt deg. Akkurat nå orket du ikke å konsentrere deg om noen andre enn deg selv. Du ville tilbake til Florida. Du ville aldri møte Justin igjen. Han var bare en stor taper.




Du stormet inn i gymsalen med mascara gnidd utover kinnene dine. Du stoppet, og merket at alle så på deg. "Jeg regner med at du har en fryktelig god grunn for at du avbryter gymtimen min, på denne måten!" hørte du en mørk, skummel stemme rope bak deg. Du snudde deg, og der stod gymlæreren med armene i kors. Bak han stod mange svette elever og så rart på deg, samtidig som de slet med å få tilbake pusten. "Ehh...Ja" svarte du, og så deg rundt etter Ryan og Chaz. Det var så vidt du klarte å holde latteren inne når du oppdaget Chaz med treningstights, singlett og bånd rundt hodet. "Jeg skulle ta med Ryan og Chaz til rektors kontor!" sa du fort, og dro dem med deg ut fra gymsalen.

"Hva skjer?" spurte Ryan forvirret. "Du, jeg tror kanskje du har tatt på deg sminken i søvne" sa Chaz og hintet til griset i ansiktet ditt. Du ga han et stygt blikk tilbake, Chaz kunne være ganske dum til tider. "Slapp av, dere skal ikke til rektor. Jeg måtte bare finne på noe for å få dere ut av timen!" sa du til Ryan mens dere gikk bortover korridoren. "hvorfor det? Hva er galt?" spurte han, og så på deg. Du var glad det ihvertfall var én person du kunne prate med, og stole på. "Det er Justin...hvorfor advarte dere meg ikke?!" spurte du sint, og tårene kom tilbake.

"Kom hit" sa han trøstende, og ga deg en varm klem. Du holdt hardt rundt ryggen hans. Du ville ikke miste de to siste vennene du hadde igjen. Ikke for noe i verden. Akkurat nå betydde de mer for deg enn du hadde trodd da du først møtte dem. "Og jeg er her fordi...?" spurte plutselig Chaz. Både du og Ryan begynte å le, og kastet dere over ham. Skoleklokken ringte, og dere måtte inn til timen igjen. Uheldigvis gikk du ikke i samme klasse som Ryan og Chaz, så du måtte klare deg alene med Justin og Victoria. Hvordan skulle det gå? Skulle du prøve å prate med Victoria?

"Kan ikke dere komme til meg i dag?" spurte du rett før dere måtte gå hver deres vei. "Ja, kult" svarte Ryan fort, og så på Chaz. "uuh, jeg vet ikke helt om det---" begynte han, men du avbrøt han. "Så bestiller vi pizza og leier en film?" .. "Jeg er med!" ropte han fort, og dere begynte å flire. Chaz var helt vill, når det gjaldt mat. "fint, da ses vi klokken sju!" sa du, og gikk inn i klasserommet. Du så deg rundt, og læreren var ikke kommet enda. Den eneste plassen som var ledig, var helt bakerst i klasserommet. Mellom Victoria og Justin...




Kommenter her

8 Kommentarer

27.nov.2011 20:50

De virket ganske hyggelige, men samtidig ganske falske. Det var som om de visste noe du ikke visste. De fleste av dem var så desperat med å bli kjent med deg, akkurat som om du var skolens mest populære jente. Hva var det som skjedde? Alle var plutselig begynt å oppføre seg så merkelig..



"Hva gjør de her?" hvisket du til Victoria da dere var på kjøkkenet for å ordne noe mat dere kunne servere dem. "Jeg inviterte dem hit. Du bruker alt for mye tid sammen med Justin, du har ikke godt av det!" sa hun frekt. "Hvem er du? Og hva har du gjort med Victoria?" spurte du helt automatisk. Det var vel kanskje litt frekt, men du hadde alltid hatt lyst til å si det til noen. Hun ga deg et svakt smil, før hun tok med seg fatet og gikk ut igjen til de andre. Det var garantert noe som feilet henne.

(Det har gått en hel uke, Victoria har oppført seg like rart hele tiden, og du har ikke vært så mye sammen med henne i det siste)

"Hey kjekken" sa du flørtende da du møtte Justin i gangen på vei til kjemi-timen. "ååh, er det deg?" sa han uoppmerksomt tilbake. "haha, ja, det er meg! Hvem ellers liksom?'" sa du, og lo. Han så seg fort rundt, og dro deg med bort til trappen. "DittNavn, jeg vet ikke helt hvordan jeg skal få sagt dette her, men..." sa han alvorlig. "Si hva da?" han sukket, og bet seg i leppa. "Jeg tror det er best om vi slutter å henge sammen, og prate med hverandre" sa han fort, og så ned. "HVA?!" Ropte du høyt slik at alle sammen stoppet, og stirret på dere. "du hørte hva jeg sa!" sa han trist. Hvorfor sa han det? Hvorfor ville han ikke være sammen med deg lengre? Hadde du gjort noe galt? Du så forvirret på han, og kjente ilden spre seg inni kroppen din. Ikke nok med at livet ditt allerede hadde blitt ødelagt én gang, men gutten som betydde mest for deg i verden, hadde akkurat knust hjertet ditt. Det føltes som om han hadde kuttet det rett i to. Du bynne bare ikke skjønne hvordan han kunne gjøre noe slikt. Han hadde flørtet med deg siden dag 1, og alt var helt perfekt mellom dere. Selvom dere ikke var sammen, så hadde du følelser for han. Og du trodde han fortsatt hadde følelser for deg også, men der tok du visst feil. Du kunne kjenne tårene presse seg frem, men du holdt dem inne. Du klasket han hardt og fort på kinnet, og løp bort fra ham. Du snudde deg for en liten stund og ropte til ham. "JÆVLA IDIOT! SKULLE ØNSKE JEG ALDRI VÅKNET OPP DEN GANGEN PÅ SYKEHUSET!" du så at han ble rød i øynene, og tårene trillet nedover det nydelige ansiktet hans, men du brydde deg ikke. Eller, du prøvde ihvertfall å farssom om du ikke brydde deg. Du ga faen i alle sammen rundt deg. Akkurat nå orket du ikke å konsentrere deg om noen andre enn deg selv. Du ville tilbake til Florida. Du ville aldri møte Justin igjen. Han var bare en stor taper...




Kommenter her

7 Kommentarer

26.nov.2011 22:22

Du skulle akkurat til å skrive hade til henne, men så oppdaget du noe merkelig. Hun hadde skrevet 'for å la deg flytte til Canada. Men Victoria sa jo at det var mange hyggelige folk der, så vi sa jo selvfølgelig ja.' Hva betydde det? At det ikke var moren din sitt påfunn å sende deg til Canada? Var det Victoria som stod bak det hele?


Du svarte moren din, og skrev: "Jaa...ehm, når bestemte dere dere for at jeg skulle få dra til Canada egentlig?" Du satt klistret til skjermen, og ventet spent på svar. Det føltes som flere timer før hun svarte. "Hm,  vanskelig å si. Har ikke Victoria fortalt deg noe om det? Rart, men jeg må dra på jobb nå. Vi snakkes senere, vennen. Suss og klem fra mamsen<3" Du sukket da du leste det.
Tenk at det faktisk var Victoria sin feil at du var her. Eller, det var jo egentlig bra. Hadde du ikke dratt hit, så hadde du jo aldri møtt Justin. Du lukket pc'en igjen, og la den ned på gulvet. Du skiftet til en liten tøy-shorts, og tok av deg genseren, slik at du sov i singletten. Du la deg under dynen, og så ut av vinduet. Bladene på det store eiketreet i hagen, var gyllenbrune og det var like før de datt av. Vinden suste forbi vinduet ditt, og skyene brøt seg gjennom. Du lukket øynene, og sovnet. 
"God morgen, syvsover!" ropte Victoria, og rev av deg dynen. "slutt!" mumlet du gretten tilbake, og dro drynen tilbake. "Du, kom igjen, stå opp! Vi har besøk!" hvsiket hun. Du spratt opp, og kastet på deg klærne. "Hvorfor sa du ikkke det med en gang?" sa du, og trippet bortover til badet. Du tok deg en kjapp, varm dusj. Du surret en håndduk rundt deg, og så deg i speillet. Mascaraen hadde lagt seg som en vifte under øynene dine, siden du hadde glemt å fjerne sminken før du sovnet. Du sukket, og la på ny sminke. Håret tok du opp i en dott, og smilte til deg selv. "Sånn" sa du fornøyd, og gikk ut i stuen.
"Hei! Jeg heter Sally, men du kan bare kalle med Sal. Du er vel DittNavn?" sa en mørkhudet jente, som stod rett foran deg. Du ble skremt, hun virket ganske desperat. Du nikket stille, og gikk videre mot kjøkkenet. Du så bak deg for å se hvem som egentlig var på besøk. Du så den jenta du akkurat hadde hilst på, og 7-9 andre jenter som satt i stuen sammen med Victoria. Du hadde aldri sett noen av dem før, du ante ikke hvem de var.
Du smurte et par sandwicher, og tok den ene i hånden. Du gikk ut i stuen igjen, og satte deg ned i lenestolen. "Dette er noen av venninnene mine. Tenkte du hadde godt av å bli kjent med noen, så slipper du å være med gutter hele tiden" sa hun, og la til en latter. Du kunne høre at det ikke var Victorias ekte latter. Den var falsk. Det var noe som feilet henne, noe var galt. Hun var ikke like glad som hun pleide. "Dette er Hailey, Sam, Betty, Sarah, Kathy. Og Sal som du hilste på i sted." fortsatte Victoria, og introduserte deg for alle jentene.
De virket ganske hyggelige, men samtidig ganske falske. Det var som om de visste noe du ikke visste. De fleste av dem var så desperat med å bli kjent med deg, akkurat som om du var skolens mest populære jente. Hva var det som skjedde? Alle var plutselig begynt å oppføre seg så merkelig..



Kommenter her

7 Kommentarer

24.nov.2011 21:08

Skulle du spørre han om han ville gå på juleballet med deg? Eller er det kanskje meningen at guttene skal spørre jentene? Og skulle du i det hele tatt gå med Justin?


"Takk for turen!" sa du, og hoppet ut av bilen. Du gikk inn, og slengte fra deg posene på gulvet. "Kommer du alene?" hørte du en stemme si bak deg. Du snudde deg, og der stod tanten din. "Ehh, ja. Victoria kommer sikkert snart" sa du fort, og gikk inn på rommet ditt. Du kunne føle det skeptiske blikket hennes i nakken din. Det var ekkelt. Hvor ble det av Victoria? Hun hadde vel ikke tenkt å gå hele veien hjem? Du var dødssliten etter den lange dagen, så du slengte deg ned på sengen. Du forestilte deg hvordan juleballet kom til å bli. Hele gymsalen kom til å være pyntet opp med lyskastere, bannere, ballonger, og punsjbord. Tenk om du ble ballets dronning. Hadde du fortsatt vært i Florida, hadde nok Sonya vunnet, men hvordan var det egentlig her? Du hadde ikke rukket å anaysere alle elevene på den nye skolen. Du hadde vært altfor optatt av Justin, Ryan, Chaz og Victoria. Kanskje det var på tide å bli kjent med de andre også?

Victoria's synspunkt:

"Hva var det som tok så lang tid?" spurte jeg med armene på hoftene, da Justin var kommet tilbake. "Det var jo du som ikke ville være med! Jeg måtte jo kjøre DittNavn hjem før jeg kunne hente deg" svarte Justin irritert. "Tror du hun har lagt merke til det?" spurte jeg forsiktig. Justin svarte ikke, han ristet bare på hodet. "Victoria, jeg klarer ikke dette lengre!" utbrøt han plutselig under bilturen. "Hva mener du?" spurte jeg overassket. "Du vet godt hva jeg mener! Kanskje det ikke er så vanskelig for deg, men jeg klarer ikke dette lengre!" ropte han, og jeg kunne høre sinnet i stemmen hans. "Justin, du har vel ikke tenkt å la DittNavn ødelegge alt sammen?" spurte jeg, redd. "Ødelegge hva? Det du og jeg har sammen er så...så falskt! Det er ingenting annet enn et stort fjell mellom oss. Jeg skjønner ikke engang hvordan jeg gikk med på denne teite avtalen!" ropte han. Jeg ble redd, jeg hadde aldri sett han så sint før. "Så du sier at du vil avbryte kontrakten? Du vet vel hva som skjer da? Husk at det var jeg som fikk DittNavn hit. Hadde det ikke vært for kontrakten vi skrev, så hadde du aldri fått møtt DittNavn igjen. Du hadde levd med kjærlighetssorg resten av livet. Så kom ikke her å si at avtalen var teit! Bare hold deg til den, og sørg for at hun aldri får vite noe om det! Takk for turen!" sa jeg overbevisende, og hoppet ut av bilen. Jeg var redd for at Justin kom til å avsløre avtalen vår. Det var kun jeg og han som visste om den. Ingen andre. 

Tilbake til ditt synspunkt:

"Hei" sa du lavt og usikkert, da du så henne gå forbi deg i gangen. "Hei!" sa hun tilbake, og ga deg et stort smil. "Hva var det egentlig som skjedde i sted? Vi hadde det jo så gøy, men så forsvant liksom stemningen" spurte du. Hun så seg rundt, og virket usikker. "Jenteting, vettu!" lo hun lavt, og blunket til deg. "Ahaa" smilte du tilbake. Du gikk tilbake til rommet ditt, og tok opp macen. Du logget inn på facebook, og så gjennom vennelisten din for å se hvem som var pålogget. På grunn av tidsforskjellene i FLorida og Canada, var det ikke så mange andre enn moren din som var pålogget. Du åpnet chatvinduet, og skrev til henne. "Hei mamma! Savner dere, lenge siden sist. Har det veldig bra her :) Har fått noen nye venner, og handlet inn alt til juleballet, hehe. Hvordan har dere det der nede?" Du leste gjennom det du hadde skrevet, før du trykket på send. Det tok ikke lang tid før du fikk svar. "Neimenn så koselig det var å høre fra deg vennen! Vi savner deg så utrolig mye, du aner ikke! Fint å høre at du har fått deg nye venner, hvis ikke hadde jeg faktisk fått dårlig samvittighet for å la deg flytte til Canada. Men Victoria sa jo at det var mange hyggelige folk der, så vi sa jo selvfølgelig ja. Kos deg masse på juleballet, hvem er den heldige gutten du skal gå med? Klem fra mamsen<3" Du lo litt inni deg. Moren din var helt ny på facebook, og hun prøvde å følge ungdomsspråket. Det var derfor alle vennene dine bestandig pleide å si at du hadde en skikkelig kul mamma. Du syntes at hun bare var teit. Du skulle akkurat til å skrive hade til henne, men så oppdaget du noe merkelig. Hun hadde skrevet 'for å la deg flytte til Canada. Men Victoria sa jo at det var mange hyggelige folk der, så vi sa jo selvfølgelig ja.' Hva betydde det? At det ikke var moren din sitt påfunn å sende deg til Canada? Var det Victoria som stod bak det hele?

 




Kommenter her

6 Kommentarer

20.nov.2011 13:55

Du tastet inn Justins nummer, og fikk svar omentrent med en gang. Han sa ja til å hente dere, og sa at han allerede var på vei. "Ser du, var det så dumt?" sa du, etter du hadde lagt på. "Vent og se" sa hun, og tok armene sine i kors. Hva mente hun med det?


En mørk bil kom kjørende mot dere, og stoppet like ved grøften. Victoria hadde stått et stykke unna deg helt siden du hadde ringt Justin. Ingenting hadde vært sagt mellom dere. Tenk at en så god stemning kan feies bort så fort. Kanskje dere var tom for latter? Det var ikke godt å vite. "Hey" ropte Justin, og kom bort til dere. "Hva skjer?" sa han lavt til deg, og så bort på Victoria. "Jeg vet ikke! Hun ble visst sur for at jeg spurte om du kunne hente oss" sa du, og lagde et usikkert uttrykk. "Uhh, noen er visst sjalu" sa han, og holdt rundt midjen din. "Nei, Justin. Jeg tror ikke det er det. Hun sa at det ikke var lurt å ringe deg, akkurat som om hun har hatt en negativ opplevelse tidligere i livet" sa du, og så bort på henne. "Vel, du får hente henne, så kan vi kjøre" sa han, og slapp deg. Han forsvant inn i bilen, og nå var det bare deg og Victoria igjen. "Kommer du eller?" Hun snudde seg, og så på deg. "DittNavn, skjønner du ingenting eller?!" ropte hun, og begynte å gå bort fra deg med bestemte skritt. "Hva mener du? Vent da!" ropte du tilbake, og begynte å springe etter henne. 

"Hva er det som skjer Victoria? Hva har jeg gått glipp av?" sa du, og tok tak i armen hennes. "Ingenting! Bare gå tilbake til Justin, du! Det er vel han du vil være sammen med?!" ropte hun, og ristet armen løs. Hun gikk med bestemte skritt bort. Bort fra deg. Du ble helt sjokkert. For bare noen få minutter siden var dere jo 'bestiser' og fortalte hverandre alt sammen, lo sammen, og fant på så mye gøy. Hva hadde skjedd mellom dere? Det var nesten som om hun var den samme gamle igjen. Den ondskapsfulle, frekke kusinen. Du satte deg inn i bilen til Justin, og sukket. "Hva skjedde?" spurte han. "Jeg aner ikke! Men det er noe som feiler henne, hun pleier jo ikke å være sånn" sa du, og sukket enda en gang. 



"Hvorfor var dere egentlig der, midt ute i ødemarka?" spurte Justin under bilturen. "Vi var og shoppet i byen, og når vi satt på bussen hjem, kastet bussjåføren oss ut!" lo du. "Aha..Hva har dere kjøpt?" Du prøvde å gjemme posene litt under bena, slik at han ikke skulle få øye på hva som var i de. "Neeh, ikke noe spesielt" mumlet du, og så ut av vinduet. Skulle du spørre han om han ville gå på juleballet med deg? Eller er det kanskje meningen at guttene skal spørre jentene? Og skulle du i det hele tatt gå med Justin?




Kommenter her

6 Kommentarer

18.nov.2011 15:30

Det kom ikke akkurat som et sjokk for deg selv, at den første du tenkte på var Justin, men du var litt usikker. Kanskje det ikke var så lurt å holde på med ham? Han er jo kjendis, og før du vet ordet av det, kan han såre deg. Og om han ikke sårer deg, så kommer sikkert alle fansene hans, og papparaziene til å være i veien for dere. Dere kommer aldri til å få være i fred, og ingen privatliv. Var det så lurt å date Justin da?


Du og Victoria gikk innom en kjolebutikk, og hengte fra dere jakkene og veskene deres. "Kan jeg hjelpe dere med noe?" spurte en liten dame som kom bort til dere. "Neida, vi bare kikker!" svarte du, og gikk bort til et stativ full av store kjoler. Dere tok med dere mange kjoler hver, og tok hvert deres prøverom. "Hva synes du om denne?" spurte du, og snurret rundt. "Den var riktig fabelaktig, Ms.DittEtternavn!" svarte Victoria med en gammel, høflig stemme. Dere brøt ut i latter, og koste dere resten av dagen. 

 


"DittNavn, kan ikke vi ha en skikkelig jentekveld i dag? Da får du jo bli kjent med resten av vennene mine!" foreslo Victoria når dere satt på bussen på vei hjem igjen. Du tenkte deg nøye gjennom før du svarte. Det var jo en god idé egentlig. Du kunne jo ikke bare være sammen med Justin, Ryan, Chaz og Victoria hele tiden. "Vel, som ordtaket sier, forandringer fryder, så kan vel ikke si nei?" sa du på tull, og dere begynte å le så høyt at alle i bussen så stygt på dere. Dere så ned, og latet som om dere ble skikkelig flau, men dere klarte ikke å holde dere, så dere brøt ut i latter. Igjen. Plutselig bråstanset bussen, og busssjåføren kom gående mot dere. "Hva skjer?" hvisket du til Victoria. "Jeg aner ikke" hvisket hun tlbake, og så bekymringsfullt på deg. "Dere to skal ut av bussen! NÅ!" sa han sint, og flyttet brillene sine lengre opp på nesen. "Hæ? Hvorfor det? Det er jo ikke her vi bor!" klaget Victoria. "Jeg bryr meg ikke om det! Pell dere ut av bussen før jeg tilkaller purken! De andre passasjerene får jo hodepine av dere!" ropte han nærmest, og ga dere et sint blikk. "Snakk om gretten busssjåfør!" sa du da dere var ute av bussen. "Huff, ja! Det er i disse situasjoner jeg skulle ønske jeg bestod kjøretesten!" klagde Victoria. "Jeg ringer Justin!" sa du, og holdt rundt skuldrene hennes. "Han har jo bil, så han kan sikkert hente oss" fortsatte du, og tok opp mobilen. "Er du sikker på at det er så lurt da?" spurte hun forsiktig. "Jada, hvorfor ikke liksom?" Du tastet inn Justins nummer, og fikk svar omentrent med en gang. Han sa ja til å hente dere, og sa at han allerede var på vei. "Ser du, var det så dumt?" sa du, etter du hadde lagt på. "Vent og se" sa hun, og tok armene sine i kors. Hva mente hun med det?

Nå må jeg begynne å pakke, så jeg har skrevet 2 deler i utkast, som blir lagt ut i morgen! Så det blit null blogging fra meg i helgen, desverre! ;( Men, men..skal man konfirmeres, så skal man konfirmeres! Goodbyyye, kommer til å savne dere, hhah♥




Kommenter her

4 Kommentarer




hits